Den siste vinterens ekstreme tørke og vind har ført til uttørking av lyngheiene langs store deler av kysten. I Midt-Norge er nesten all røsslynghei fullstendig brunsvidd. I tillegg er det store tørkeskader på blåbærlyng, tyttebær, einer og furu. Landskapet i Midt-Norge bærer sterkt preg av denne frysetørken. På øyene i Hitra og Frøya kommuner er røsslyngheiene inntil videre ødelagt over enorme arealer. I Froan landskapsvernområde ute i havet nord i Frøya kan skadene allerede være uopprettelige. Naturforvaltningen vurderer nå om kystlynghei skal få status som «Utvalgt naturtype» fordi den er truet. Bakgrunnen er at mer enn 80 prosent av lyngheiene langs norskekysten er forsvunnet på grunn av opphør av beite, manglende skjøtsel, moderne jordbruksmetoder og nedbygging. Denne naturtypen er leveområde for mange sjeldne plante- og dyrearter, blant annet kysthumla.
Tor Bollingmo (tekst og foto).
Fjorårets røsslyng er helt brunsvidd etter vinteren og mange steder er lyngrabbene tilsynelatende helt døde. Noen steder skyter det opp nye og friske skudd fra lyngrøttene, men det vil ta flere år og flere gunstige vintre å bygge opp igjen kystlyngheiene. Dette bildet er tatt i Froan landskapsvernområde 28. juni 2014. Foto: Tor Bollingmo. ©
Klikk på bildet for større utgave.
Branner, vind og tørke
Sist vinter ble dramatisk. De store brannene i Lærdal, Flatanger og Frøya fikk stor oppmerksomhet. Mange hus og bygninger gikk tapt. Årsaken til flere av brannene var knusktørre lyngheier. Ifølge meteorologene var vinteren 2013-14 den tørreste som noensinne er målt flere steder i Midt-Norge. På Svinøy fyr i Møre og Romsdal var middeltemperaturen for februar 6,1 grader, mot normalt 2,7. For hele vintersesongen desember, januar og februar var middeltempereturen på Svinøy 5,7 grader, som er ny varmerekord. Situasjonen er symptomatisk for vinteren i hele Midt-Norge, i hvert fall på kysten. Sterk tørke og orkaner som «Ivar» med vindstyrke 43 sekundmeter i kastene, satte sitt preg både på folk, bygninger, skog og landskap.
En biltur gjennom øykommunene Hitra og Frøya siste helg i juni avslørte et landskap der lyngheiene fremdeles er helt gråbrune og tørre. Store tuer av røsslyng er også blåst helt tørre for gamle blader og står igjen som døde kvister. Situasjonen ser verst ut på vestlige del av Frøya, der det nesten ikke finnes spor av grønn lyng. Men mellom røsslyngrabbene står gress og urter i full blomst som om ingen ting har hendt. Det er masser av tiriltunge, balderbrå og jonsokblom. Gress og urter benytter anledningen til å vokse seg innover i lyngheia nå når røsslyngen er nede for telling.
En truet landskapstype
Kystlynghei finnes fra Jæren til Vesterålen. Det er det urgamle kulturlandskapet som er dannet etter 4 – 5000 års husdyrbeite, slått og brenning. Lyngheiene regnes som et akutt truet landskap som Norge har et internasjonalt ansvar for å ta vare på. Selve røsslyngplanten er eviggrønn og kan vokse seg mer enn halvmeteren høy. Gjennom alle år har bøndene brent lyngheiene for å få frem grønnere og mer næringsrike lyngplanter. Slik brenning har bare berørt øvre del av planten og ikke skadet røttene. Det er usikkert hvorvidt den siste vinterens tørke har gått ut over røsslyngens røtter.
Blomstring og insekter i kystlyngheia
Røsslyng dominerer kystlyngheiene. Men floraen er også svært rik i partiene mellom lyngtuene. Dette gir grunnlag for et jevnt forløp av blomstring som starter med krypvier, løvetann og enkelte lyngarter på våren og fortsetter med arter som blant annet tiriltunge, jonsokblom, vendelrot og gullris gjennom sommeren. Men fra sensommeren dominerer røsslyngen fullstendig. Det er på denne tiden birøkterne kjører bikubene ut til kysten for å produsere den lekre lynghonningen. Røsslyngen er også en avgjørende næringskilde for humlene i kystlandskapet på den tiden da hannene og de nye dronningene blir produsert.
Klikk på bildene for større utgaver.
Steinalderhumla
Blant insektene er kysthumla selve kjennetegnet på kystlynghei. Den er svært iøynefallende med sin oransjebrune forkropp og gyllengule bakkropp. Denne humlearten finnes utelukkende langs den ytterste kystlinja og er sterkt spesialisert på kystlynghei. Trolig er den helt avhengig av blomstringen hos røsslyng for å fullføre produksjonen av seksuelle individer (hanner og nye dronninger). Til overmål regnes bestanden fra Hordaland til Vesterålen som en egen underart, Bombus muscorum liepetterseni, som er endemisk for norskekysten.
Kysthumla må ha vært her helt siden menneskene innledet husdyrholdet i yngre steinalder, og burde kanskje fått hedersnavnet steinalderhumle. Hvis klimaskadene på kystlyngheiene blir varige, vil dette uten tvil gå ut over bestandene av «steinalderhumler» Dette er en humlebestand Norge vil være internasjonalt forpliktet til å ta vare på.
I tillegg til kysthumla er også kilejordhumle Bombus cryptarum og kragejordhumle B. magnus karakterarter for røsslynghei. Disse to artene finnes også innover i landet, blant annet i fjellet.
Dramatisk endret trusselbilde
Inntil nylig var kystlyngheiene i første rekke truet av gjengroing som følge av opphør av sauebeite og manglende skjøtsel. Slik skjøtsel har tradisjonelt foregått ved fornying av lyngheiene ved lyngbrenning og slått. Den gode, gamle utgangarsauen (steinaldersauen) har vært det beste hjelpemidlet i vedlikeholdet av lyngheiene, og benyttes den dag i dag mange steder på kysten. Blant annet på Tarva og Frøya i Trøndelag.
Vegetasjonen på røsslynghei favoriseres av surt jordsmonn og lav gjødslingsgrad. Typisk for lyngheivegetasjonen er arter som smyle, tyttebær, blåbær, blokkebær, skrubbær og tepperot. På berglendte områder langs sjøen vokser skjørbuksurt, fjørekoll, kystbergknapp, strandkvann, tiriltunge og balderbrå. Den nøysomme røsslyngen tåler ekstra tilførsel av nitrogen dårlig. Men langtransportert nitrogenforurensing fra industri, trafikk og jordbruk, forsterker gjødslingseffekten betydelig. Dermed overtar mer næringskrevende og hurtigvoksende planter og fortrenger røsslyngen. Resultatet er gjengroing og fullstendig endring av landskapet.
I tillegg til røsslyngpartier, kjennestegnes kystlynghei også av partier av andre typer lynghei kombinert med grashei og myr. Ofte mer kalkrike lyngheier. Røsslyngplantene kan bli hele 40-50 år gamle. Men med økende alder faller næringsinnholdet. Derfor var det vanlig å brenne lyngen for å få opp nye planter som hadde mer næring for beitedyra. Det største og mest særpregede artsmangfoldet finnes oftest i de best skjøttede kystlyngheiene.
Men den nye trusselen heter klimaendring. Ingen hadde forutsett at lyngheiene kunne bli så dramatisk endret bare iløpet av én enkelt vinter. Eldre fastboende ute i øyene i Frøya har aldri sett noe sånt før. Landskapet er fullstendig brunsvidd.
Uttørkingen av lyngheiene fører også til at landskapet blir betydelig mer brannfarlig. Gammel og forvedet røsslyng kombinert med einer, bjørk og furu inneholder mye mer brennbart stoff enn de gamle, stelte
lyngheiene.
Det er vanskelig å si hvor raskt lyngplantene kan hente seg inn igjen. Enkelte steder har grønne spirer begynt å dukke opp midt i lyngtuene (se toppbildet). Andre steder virker lyngtuene helt døde. Frø som ligger i bakken vil begynne å spire etter et år eller to, men vil få en skyggefull start på grunn av de høye tørrplantene.
Kunnskapsbrist om pollinerende arter
I Miljødirektoratets faggrunnlag for kystlynghei (Direktoratet for naturforvaltning 2012) er humler og bier nevnt med knappe to linjer: «Humler/villbier (Apinae) er også en viktig artsgruppe i lyngheier. Det er behov for økt kunnskap om insekter i lyngheiene i Norge».
Det er stort behov for å innlede kartlegging av bestandene av blant annet kysthumle i lyngheiområder, for å holde et våkent øye med utviklingen. Tidligst neste år vil vi vite om svikt i blomstringen på røsslyng har gått ut over produksjonen av nye dronninger.
Lenker om kystlynghei
Denne saken ble straks dekket av NRK, se referat her.
Miljødirektoratets faggrunnlag om kystlynghei
WWF om kystlynghei som truet natur.
Miljøstatus.no om kystlynghei.
Skog og landskap om kystlynghei
Miljødirektoratet om kystlynghei og lyngheinettverk
Litteratur
Direktoratet for naturforvaltning 2011. Fagrunnlag for kystlynghei – vurdering av naturtypen som Utvalgt naturtype. Rapport mars 2011.