Hvordan gikk det med sommerfuglene i 2019?

Det er knyttet stor spenning til utviklingen av bestandene for svært mange av våre sommerfugler. Mange arter har vist tilbakegang siden 1990-tallet og flere har blitt så sjeldne at de er i ferd med å forsvinne helt fra vårt land. Derfor er det også stor interesse for klimaendringenes mulige påvirkning. De tre siste somrene har alle vært spesielle med hensyn til været. Spesielt tørken sommeren 2018 var dramatisk. Når sommeren 2019 i tillegg ble svært kald i perioder, skulle vi kanskje forvente at dette førte til stadig lavere antall dagsommerfugler. Men slik gikk det ikke. Sist sommer ble faktisk tidenes beste for en rekke arter. Forklaringen er trolig sammensatt, men antall innmeldte registreringer taler sitt tydelige språk. Kanskje ble følgene av den ekstreme varmen i 2018 synlig først i 2019?

Tekst: Tor Bollingmo. Fotograf er angitt for hvert enkelt bilde. Publisert første gang 06.01.2020. Bildet øverst på siden viser en hann fjellblåvinge Albulina orbitulus på setermjelt Astragalus penduliflorus. Foto Tor Bollingmo.

Citizen Science

Det blir stadig mer populært å legge observasjoner av planter og dyr ut på Artsdatabankens nettsted Artsobservasjoner. Både amatører og profesjonelle entomologer legger sine insektregistreringer ut på denne databasen. Mange har dette nærmest som en daglig rutine gjennom store deler av året. Denne typen registreringer kalles Citizen Science og utgjør en stadig viktigere del av datagrunnlaget når utviklingen av mange bestander skal vurderes.

Aktiviteten på Artsobservasjoner har økt betydelig de siste årene. Utviklingen er den samme i Sverige og flere andre land. Dermed øker også antall innmeldte observasjoner. Dette er selvsagt svært positivt. Men samtidig er det vanskelig å bedømme om antall innmeldte observasjoner gjenspeiler en økning i bestandene, eller bare en økning i observasjonsaktiviteten. Mangelen på standardisering er derfor en svakhet når bestandsutvikling skal bedømmes på et slikt grunnlag. Likevel gir Artsobservasjoner verdifull informasjon om svingninger og bestandsutvikling hos mange arter, noe denne artikkelen gir flere eksempler på. Hver enkelt art må vurderes på eget grunnlag og ut fra eget levevis.

Et problem knyttet til manglende samkjøring mellom ulike databaser er drøftet i omtalen av nornens ringvinge Oeneis norna.

En annen fiffig feilkilde som ble oppdaget i løpet av dette arbeidet, er knyttet til rapportering av kategorien «ikke gjenfunnet». Observatøren har da oppsøkt en kjent lokalitet for en sjelden art, uten å finne noe. Observasjonen blir da rapportert som «ikke gjenfunnet». Men i statistikken i Artsobservasjoner blir dette regnet som et positivt funn. For en sjelden art kan dette for eksempel bety 4 funn i statistikken mens det i realiteten bare er tre funn pluss en «ikke gjenfunnet», altså en feil på 25%. Et slikt tilfelle opptrer blant annet hos nornens ringvinge i 2019, kileblåvinge Aricia nicias og flere andre sjeldne arter.

Vi har laget en tabell

Vi tar utgangspunkt i en tabell over antall rapporterte eksemplarer av en del spesielt utvalgte sommerfuglarter, og diskuterer deretter tallene for hver av artene. Alle data er fra nettstedet www.artsobservasjoner.no og ajour pr. 06.01.2020. Ved utvalg av arter er det lagt vekt på om arten er sjelden eller spesielt interessant på andre måter. Hvis du savner arter du vil vite mer om, er det bare å gå til søkefunksjonen i Artsobs og finne frem på egen hånd. Med litt prøving og feiling er Artsobservasjoner lett å bruke.

Tabell 1. Antall innrapporterte eksemplarer av en del utvalgte sommerfuglarter i Norge i årene 2017 – 2019. Tallene er hentet fra Artsdatabankens nettsted Artsobservasjoner.no og kommentert for hver enkelt art etter tabellen. Det høyeste antallet for de tre årene er farget med grønt og viser at mange arter hadde sitt beste år nettopp i 2019.

Art Vitenskapelig navn Antall
 2017   2018     2019
Bringebærglassvinge Pennisetia hylaeiformis    641     333        146
Bjørkeglassvinge Synanthedon scoliaeformis         2          5           28
Epleglassvinge S. myophaeformis         1          8              1
Nattpåfugløye Saturnia pavonia    125       95        182
Dødninghode Acherontia atropos         0          0              2
Smalk. humlesvermer Hemaris tytius      26       22           76
Bredk. humlesvermer H. fuciformis      41       32           58
Svartflekksmyger Carterocephalus silvicola      28       13           26
Apollosommerfugl Parnassius apollo      51       65        242
Vandregulvinge Colias croceus         0          0              2
Mjeltgulvinge C. hecla      80       46        114
Polargulvinge C. tyche         8          3           13
Klippeblåvinge Scolitantides orion      36       24           45
Lakrismjeltblåvinge Plebejus argyrognomon         0          0              0
Kileblåvinge Aricia nicias      43       34              4
Niobeperlemorvinge Fabriciana niobe         0          0              0
Adippeperlemorvinge Argynnis adippe       52    324        132
Sølvkåpe Issoria lathonia       84 2082        608
Tors perlemorvinge Boloria thore          5         1              6
Tistelsommerfugl Vanessa cardui    287   445 131246
Seljesommerfugl Nymphalis xanthomelas         0         0              0
Iduns rutevinge Euphydryas iduna         0         0              0
Prikkrutevinge Melitaea cinxia         0         0              1
Ospesommerfugl Limenitis populi       95    201           69
Stor purpurkåpe Apatura iris         0         0              2
Heroringvinge Coenonympha hero    185       26           72
Perleringvinge C. arcania      55    118        271
Emblaringvinge Erebia embla        0      18              1
Disas ringvinge E. disa        2         8           11
Juttas ringvinge Oeneis jutta        0    210        182
Nornens ringvinge O. norna        2         2              3
Buemerket seljefly Orthosia gothica 2291 2439   10031
Variabelt seljefly O. incerta   902    993      3445

Bringebærglassvinge Pennisetia hylaeiformis (641-333-146)

Dette er den vanligste arten innen familien glassvinger Sesiidae. Disse merkelige sommerfuglene har fordel av å ligne på veps. Bringebærglassvingen hadde sitt hittil beste år i 2017, og senere er antall rapporterte individer omtrent halvert hvert år. Antallet i 2019 var bare 23 % av antallet i 2017. Mange sommerfugler har egne sykluser, uavhengig av forhold som vær og vind. Hensynet til mulige parasitter og sykdommer kan være vel så viktig som hensynet til temperaturen. Larven til denne arten lever beskyttet i røtter og stengler av bringebær.

Bjørkeglassvinge Synanthedon scoliaeformis (2-5-28)

Denne arten er mye mer uvanlig, og dessuten lett å overse. Larvene lever innenfor barken på gamle bjørketrær og de voksne har en kort flygeperiode midtsommers. Det var uvanlig mange rapporter av arten i 2019, uvisst av hvilken grunn.

Epleglassvinge Synanthedon myophaeformis (1-8-1)

Denne arten forekommer kun i Akershus og Østfold, og rapporteres sjelden. Kun ett funn i 2019 mot 8 funn sommeren 2018.

Nattpåfugløye Saturnia pavonia (125-95-182)

Forbausende høyt antall registreringer sist sommer. Hos denne arten kan hannene være dagaktive mens hunnene flyr om natten. Flere har begynt å lokke til seg hanner ved hjelp av hunnlige feromoner som fås kjøpt på nettet. I tillegg kommer arten til lysfeller. Dette kan påvirke antall rapporterte eksemplarer betydelig. Ola Moen i Austrheim, Hordaland, lokket til seg hele 25 eksemplarer ved hjelp av feromoner den 17. mai 2019.

Dødninghode Acherontia atropos (0-0-2)

Denne digre tussmørkesvermeren er en sjelden immigrant som i spesielle år kan dukke opp nær sagt hvor som helst i landet. Det ble innmeldt to eksemplarer på Artsobs. i 2019, men det ble sett flere. Flere ble nemlig publisert som «hva er dette?» ulike steder på Facebook, av folk som ikke har kunnskap om innlegging av registreringer.

Siste registrering på databasen Lepidoptera.no er fra 06.09.2011, men den ble til gjengjeld gjort på Statfjord C-plattformen i Nordsjøen, og eksemplaret ble innlevert i levende tilstand til Bergen Museum.

Smalkantet humlesvermer Hemaris tytius (26-22-76)

Sist sommer var en god sesong for denne arten, som i antall og utbredelse er den minst vanlige av de to humlesvermerne våre. Men arten er dagaktiv og forholdsvis stor, og blir derfor lett lagt merke til av folk flest når den besøker hager og blomsterbed. Noen kommer kanskje inn til Norge sørfra og de fleste blir sett på første halvdel av sommeren (mai-juni). Men den yngler også hos oss og 18. juli  2019 ble 5 larver funnet på blåknapp i Hommelvik øst for Trondheim.

 

Bredkantet humlesvermer søker nektar på ormehode Echium vulgare. Fotografert på Østre Bolærne, Vestfold. Foto: Ove Bergersen (Copyright).

Bredkantet humlesvermer Hemaris fuciformis (41-32-58)

Bredkantet humlesvermer blir i hovedsak sett på Øst- og Sørlandet og er meget sjelden nord for Dovre. Denne arten blir i noe større grad sett også utover i juli, men flyr stort sett samtidig med smalkantet. De to artene er ytterst vanskelige å skille med mindre man får skarpe bilder eller har eksemplaret i hånden. Derfor må vi regne med at det er en del feilbestemming og at noen av de bredkantede faktisk er smalkantet. (Se også kommentaren fra Vidar Selås nederst på siden).

 

Svartflekksmyger er en lynkjapp og vakker liten sommerfugl som kun finnes på Østlandet. Foto: Tor Bollingmo.

Svartflekksmyger Carterocephalus silvicola (28-13-26)

Denne arten flyr fra siste uke i mai til midten av juli og har en flekkvis utbredelse på Østlandet. Lokalt kan den være vanlig og forutsigbar, men totalt sett er den uvanlig. Den er ganske lett å oppdage og ser ut til å ha hatt gode år både i 2017 og 2019.

 

Apollosommerfuglen er en av norges største og aller vakreste dagsommerfugler. Foto: Ove Bergersen (Copyright).

Apollosommerfugl Parnassius apollo (51-65-242)

Apollosommerfuglen er regnet som nær truet (NT) i Norge og fredet internasjonalt. Den finnes bare i noen begrensede områder sør i landet fra indre Telemark til fjellet vest i Gudbrandsdalen. Lavlandsbestandene på Sør- og Østlandet har forsvunnet helt. Dette har ført til at mange leter etter nettopp denne store og attraktive arten, blant annet for å ta bilder. Levestedene er godt kjent og mange har etter hvert skaffet seg lokalkunnskap om hvor arten finnes.

I slutten av juli ble to danske menn pågrepet ved Gjendebu i Jotunheimen med nesten 40 innsamlede apollosommerfugler. Fangsten skulle trolig selges på det illegale internasjonale markedet. Dansk politi foretok en ransaking hjemme hos de to mennene og fant ytterligere betydelige mengder sommerfugler. Materialet ble sendt til artsbestemming. Maksimum strafferamme for denne type faunakriminalitet i Danmark er seks års fengsel. Vi får bare håpe at det statueres et eksempel.

Mange av rapportene til Artsobs i 2019 representerer absolutte minimumstall, og fangsten til de danske skurkene er heller ikke tatt med. Enkeltlokaliteter ble sist sommer anslått å kunne ha bestander på opptil 400 individer. Alt tyder på at apollosommerfuglen har hatt et historisk godt år i 2019 og at den totalt sett har forekommet i tusentall i Norge denne sommeren. Samtidig er kunnskapen om artens leveområder økende, slik at rapporteringen øker. Kanskje drar apollosommerfuglen også fordel av varme somre. Den foretrekker bratte, solvendte skråninger. Det hadde vært fantastisk om dette enestående insektet hadde styrket sine bestander i Norge, der forekomsten også regnes som en egen underart.

Vandregulvinge Colias croceus (0-0-2)

Denne fargerike og sjeldne innvandreren dukker opp på sensommeren kun i enkelte år. Forrige gang den ble sett i Norge var i august 2014 da det ble rapportert tre eksemplarer fra Vest-Agder og Østfold. Årets to funn fra Ogna helt sør på Jæren og  fra Øra i Fredrikstad, var derfor en aldri så liten begivenhet for de sommerfuglinteresserte. I Sverige ble det rapportert 97 eksemplarer i tiden 29. juli – 4. sept. 2019, men noen av disse ble rapportert fra samme lokalitet flere ganger. Arten yngler helt sør i Sverige.

 

Mjeltgulvinge på fjellsmelle Silene acaulis. Foto: Ove Bergersen (Copyright).

Mjeltgulvinge Colias hecla (80-46-114)

Som den rake motsetning til den sørlige vandregulvingen, har vi to Colias-arter som hører hjemme helt nord i Norden. Den ene av disse er mjeltgulvingen som finnes fra det indre av Nordland til Finnmark. Arten har lokalt en ganske forutsigbar forekomst, og hadde åpenbart et godt år i 2019. Svenskene har også denne arten i nord, og 236 eksemplarer ble rapportert i tiden 9.-27. juli 2019.

 

Polargulvinge fotografert i Skibotn i Troms. Foto: Ove Bergersen (Copyright).

Polargulvinge Colias tyche (8-3-13)

Den andre av våre sjeldne, nordlige Colias-arter er polargulvingen, som i farten kan være vanskelig å skille fra den vanlige myrgulvingen C. palaeno.  Alle funn i 2019 ble gjort i indre Troms i juli. Svenskene registrerte 229 eksemplarer av denne arten i tiden 24. juni – 26. juli 2019, noe som illustrerer hvor kort flygetid polargulvingen har.

 

Klippeblåvinge som tar opp mineraler fra sand, fotografert ved Halden i Østfold. Foto: Ove Bergersen (Copyright).

Klippeblåvinge Scolitantides orion (36-24-45)

Det er knyttet stor oppmerksomhet til denne arten fordi den lenge har vært i kraftig tilbakegang, og fordi den holder til i habitater som er svært utsatt for menneskelig aktivitet, spesielt hyttebygging langs sjøen. Med 45 registreringer i 2019 kan arten se ut til å ha hatt et godt år. Men samtlige funn er gjort i 2-3 avgrensede lokaliteter ved Halden og representerer samme bestand. Flere av observasjonene må regnes som dobbelt- og trippelregistreringer. For å finne registreringer utenfor Halden må vi helt tilbake til 2011 da et eksemplar ble fotografert ved Tvedestrand i Aust-Agder. Klippeblåvingen må regnes som en av våre aller sjeldneste sommerfugler.

Lakrismjeltblåvinge Plebejus argyrognomon (0-0-0)

Denne arten ble i løpet av 2019 erklært som utdødd i vårt land. Siste sikre funn er fra 2013 etter at en ny lokalitet ble oppdaget i indre Oslofjord i 2009.

Lakrismjeltblåvingen fantes for inntil 100 år siden på en del lokaliteter i Oslofjorden, men forsvant etter hvert fra det ene stedet etter det andre. Mest på grunn av utbygging av boliger, garasjer og småbåthavner. Fremmede arter som kanadagullris og rynkerose bidro dessuten til å skygge ut både larvenes eneste næringsplante, lakrismjelt, og nektarrike blomster som de voksne sommerfuglene er avhengige av. Larvens vertsplante er sensitiv for beiting, og overbeiting med sau kan forklare ødeleggelsen av enkelte leveområder. Rundt årtusenskiftet hang lakrismjeltblåvingen igjen på noen få øyer mellom Asker og Bærum. Fra 2007 ble det lett systematisk på de kjente lokalitetene, men forgjeves. I 2009 ble den overraskende funnet på en ny lokalitet, men siden 2013 har ingen sett den der heller (Kilde: Sabima).

 

Kileblåvinge på prestekrage i Trysil 18. juli 2019. Foto: Odd Ketil Sæbø (Copyright).

Kileblåvinge Aricia nicias (43-34-4)

Denne arten ble funnet ny for Norge i 2006 og har en helt lokal forekomst øst i Hedmark, på lokaliteter med mye skogstorkenebb i Trysil kommune. Det finnes en god del kileblåvinge-pilegrimer som oppsøker dette området hvert år, for å ta bilder og holde øye med bestanden. Det må påregnes at enkelte aspbergere også kan ta med seg noen eksemplarer. Svingninger i antall observasjoner mellom årene kan trolig delvis tilskrives både antall besøkende og lokale værforhold. Sverige og Finland har sterkere bestander av denne arten.

Kun fire eksemplarer, alle hanner, ble registrert i 2019. Til gjengjeld fikk observatøren Odd Ketil Sæbø et helt fantastisk foto av en hann på prestekrage den 18. juli.

Niobeperlemorvinge Fabriciana niobe (0-0-0)

Inntil for rundt 100 år siden fantes niobeperlemorvingen over store deler av Sør-Norge, fra kysten til langt opp i dalførene. De siste to eksemplarene ble sett i 2004 på Hadeland og i Rygge. Stor leteaktivitet har ikke ført til nye funn. Nære slektninger som adippeperlemorvinge og aglajaperlemorvinge finnes fortsatt mange steder, og det er gåtefullt hvorfor akkurat niobeperlemorvingen ser ut til å ha forsvunnet. Arten foretrekker blomsterrike og litt tørre områder med sandgrunn, som kanskje er spesielt utsatt for utbygginger, mer intensivt jordbruk og gjengroing av kulturlandskapet (Kilde: Sabima).

Insektarter har ofte krav til leveområder som vi ikke har klart å finne ut av. Niobe er kanskje en slik kravstor art. Samtidig er det en sommerfugl som er meget vanskelig å artsbestemme i felt, fordi den er til forveksling lik den neste arten, adippe. Fortsatt leting kan derfor forhåpentligvis føre til at den gjenoppdages.

I Sverige ble det rapportert 166 eksemplarer i tidsrommet 20.06.-22.08.2019, med opptil 30 ex. på enkeltlokaliteter i Skåne. Fotomaterialet i Artportalen viser samtidig at enkelte av rapportene er feilbestemminger av adippe.

Adippeperlemorvinge Argynnis adippe (52-324-132)

Denne nære slektningen, som lett kan forveksles med niobe, hadde på sin side ganske gode forekomster i Norge både i 2018 og 2019, og regnes som vanlig både på Øst- og Sørlandet. Antall rapporter har økt betydelig de siste årene, utvilsomt som et resultat av økt rapporteringsvirksomhet og flere kompetente observatører. Arten hadde sitt desidert beste år i 2018, men vi skal være forsiktige med å tolke dette som en økning i bestandene. Likevel reflekterer dette en hyggelig status for adippeperlemorvingen, og vi kan ikke utelukke at varmere somre kan begunstige denne arten i det lange løp.

 

Sølvkåpe. Foto: Tor Bollingmo.

Sølvkåpe Issoria lathonia (84-2082-608)

Forekomsten av den varmekjære sølvkåpa er en av de største overraskelsene blant våre dagsommerfugler det siste tiåret. Arten lever fåtallig på tørre og næringsfattige blomsterenger med rik tilgang på stekende sol, og hadde et utrolig år tørkesommeren 2018. Det er nærmest en gåte hvordan den kunne respondere så raskt på den sterke varmen, fordi forekomstene i årene 2015-2017 var høyst moderate. Den er kjent for å opptre uregelmessig, og har stabile forekomster kun i regnskyggeområder nord i Gudbrandsdalen og i Ottadalen (Aarvik m.fl. 2009).

Arten har lang flygetid, fra midten av april til starten av oktober, og flyr i en vårgenerasjon rundt mai måned og en midtsommer- og høstgenerasjon med topp i juli-august. Larvene lever på stemor Viola tricolor. I 2018 må vårgenerasjonen ha lagt store mengder egg som resulterte i en rekordstor andre generasjon utpå tørkesommeren. Dette førte til en betydelig vårgenerasjon også i 2019, da arten begynte å fly allerede fra 19. april. Sommeren 2019 ble dermed den nest beste som er registrert for sølvkåpe.

 

Tors perlemorvinge fotografert i Reisadalen i Troms. Foto: Ove Bergersen (Copyright).

Tors perlemorvinge Boloria thore (5-1-6)

Tenk å ha sin egen sommerfugl. Jeg sier ikke mer. Men Tors perlemorvinge er en stor sjeldenhet med lokale forekomster i fjellbjørkeskog fra Dovrefjell til Vest-Finnmark. Siden årtusenskiftet finnes det riktignok kun ett funn fra Trøndelag (Oppdal 2003), mens alle øvrige funn er gjort i Troms og Finnmark. Alle funnene de tre siste årene er gjort av spesialister som har lett målrettet etter arten i indre Troms. Trolig er den naturlig fåtallig med en relativt stabil forekomst i vårt land.

I Sverige ble det rapportert hele 94 eksemplarer i tidsrommet 24.06.-22.07.2019, mot bare 22 eksemplarer året før.

 

Dette bildet dokumenterer at første generasjon tistelsommerfugler er i stand til å skaffe seg næring også under tidlig trekk gjennom fjellområder. Dette eksemplaret søker nektar på greplyng Loiselauria procumbens 8. juni 2019 i fjellet i Haltdalen, Holtålen kommune, Trøndelag. Foto: Dag O. Bollingmo (Copyright).

Tistelsommerfugl Vanessa cardui (287-445-131246)

Med mer enn 130 000 rapporterte eksemplarer i Norge sommeren 2019, må denne arten ha oppnådd et antall på flere titalls millioner i Norden dette året. En lignende forekomst er aldri registrert tidligere. Både i Norge og Sverige ble de aller første sett i slutten av april, mens antallet nærmest eksploderte fra midten av mai med en markant topp midt i juni. Utover sommeren ble larver sett i store mengder på tistler, og andre generasjon var så tallrik at det vakte oppsikt blant folk flest til langt ut på høsten. Siste rapporterte eksemplarer er fra 13. oktober. Arten innvandrer fra Nord-Afrika til Norden i løpet av flere generasjoner, og finnes over det meste av verden.

 

Seljesommerfugl fotografert på Store Færder 8. mai 2014. Foto: Vidar Gunnarsen (Copyright).

Seljesommerfugl Nymphalis xanthomelas (0-0-0)

Seljesommerfuglen ble funnet for første gang i Norge av Reidar J.D.I. Voith den 22. april 2014. Ialt 26 eksemplarer ble rapportert dette året og det var knyttet stor spenning til fortsettelsen. Ville arten etablere seg i Norge? Våren etter ble to eksemplarer rapportert rundt månedsskiftet april-mai, det ene så langt vest som Bergen, men deretter ble det stille. Det ser ikke ut til at arten har klart å yngle i vårt land. Ingen observasjoner er gjort etter 3. mai 2015, men det er all grunn til å fortsette å lete etter denne attraktive vårflygeren, som foretrekker våtmarker med vierkratt og takrør. Ifølge Voith kan seljesommerfuglens farger gi førsteinntrykk av en kjempestor hvit C.

Se vår egen artikkel om funnene av seljesommerfugl i 2014 her: Bli med og skriv sommerfuglhistorie.

Iduns rutevinge Euphydryas iduna (0-0-0)

Dette er en stor sjeldenhet med lokale og uregelmessige forekomster i Nord-Norge. Kun 8 eksemplarer er rapportert i Norge siden årtusenskiftet, og ingen siden 10. juli 2012. Larvene lever på maskeblomstene svarttopp Bartsia alpina og lodnemyrklegg Pedicularis hirsuta.  Iduns rutevinge har en meget kort flygetid der rapportene etter årtusenskiftet er gjort i tiden 27. juni til 16. juli. Siste gode år for denne arten var i 1992 (registrert som 1991 i Artsobs), da rundt 200 eksemplarer ble sett ved Gargia i Alta.

Iduns rutevinge er sjelden også i Sverige, med seks rapporterte eksemplarer i 2017, to i 2018 og kun ett eksemplar i Jokkmokk 2. juli 2019.

 

Prikkrutevinge fotografert på Gotland i Sverige. Foto: Ove Bergersen (Copyright).

Prikkrutevinge Melitaea cinxia (0-0-1)

Med hensyn til leveområder er prikkrutevingen den rake motsetningen til forrige art. Den finnes nå utelukkende i Rauer naturreservat i Fredrikstad kommune, og er knapt nok registrert siden 2013. Kun ett funn er gjort senere, den 3. juli 2019 (dokumentert med foto av Gry Støvind Hoell). Larvene lever i første rekke på smalkjempe Plantago lanceolata men også på aksveronika Veronica spicata. Forekomsten på Rauer så ut til å være god i årene 2010 til 2013 men situasjonen nå er meget usikker. Arbeidet med å ta vare på leveområdene på Rauer har dessuten en spesiell historie, fordi Forsvaret spiller en interessant nøkkelrolle. Les mer om forsvaret av prikkrutevingen her

I Sverige har arten også gått kraftig tilbake, men har gode forekomster blant annet i Skåne, på Øland og Gotland. I 2019 ble det rapportert hele 513 eksemplarer i vårt naboland.

Ospesommerfugl Limenitis populi (95-201-69)

Den store ospesommerfuglen med et vingespenn på opptil 9 cm, er en av våre aller mest attraktive dagsommerfugler. Den daler gjerne ned fra tretoppene i lysninger i blandinsskog med osp, og sees oftest på grusveger i stekende sol der den tar til seg vann og mineraler. Den besøker ikke blomster.  Arten hadde åpenbart et godt år i 2018, med langt færre funn i 2019. Flygetiden er relativt kort med en topp rundt månedsskiftet juni-juli. Den hadde et godt år også i 2016 med 198 innmeldte eksemplarer.

Stor purpurkåpe Apatura iris (0-0-2)

Årets nyhet innen dagsommerfugler var landets første funn av stor purpurkåpe. Dette er en art man har ventet på en stund, fordi den har en solid og ekspanderende bestand i det sørlige Sverige. Det ble rapportert 768 eksemplarer av denne arten i Sverige i tiden 23. juni – 31. august 2019. Atferden er omtrent som hos ospesommerfugl. Den lever hovedsakelig i trekronene men kommer ned for å drikke vann og mineraler, og sitter ikke sjelden på sevjende eik og alm. Den besøker også ekskrementer, i Sverige i 2019 blant annet av hest, hund og ulv.

Første rapportering i Norge ble gjort av Uno Grundtjernlien 26. juli 2019 i Eidskog, Hedmark, og ble dokumentert med foto. Men i kommentaren til bildet er det nevnt at den også ble observert i Østfold dagen etter. Denne observasjonen er imidlertid ikke rapportert på vanlig måte og er inntil videre ubekreftet.

Heroringvinge Coenonympha hero (185-26-72)

Heroringvinge har gått sterkt tilbake både i Norge og Sverige, og arten er fredet i begge land. Den har lokale forekomster sør i Hedmark, i Akershus og Østfold, og en liten bestand på øyer langs vestkant av indre Oslofjord. En god del funn er rapportert fra de fleste av disse lokalitetene i årene 2017-2019, delvis som resultat av målrettet søk etter arten. Antall rapporterte funn har hatt en økende tendens siden 2005, men gjenspeiler neppe situasjonen for bestanden. Det er iverksatt skjøtselsplaner for heroringvinge. Larven lever av grasarter og arten er sårbar for gjengroing.

Perleringvinge Coenonympha arcania (55-118-271)

I motsetning til forrige art har perleringvingen spredt seg fra noen få lokaliteter sør i Østfold til en rekke lokaliteter både i Østfold og Akershus. 2019 var et nytt godt år for arten. Enkeltfunn er gjort så langt nord som Eidsvoll (2018). Det er mulig at den drar fordel av varmere somre.

Emblaringvinge Erebia embla (0-18-1)

Denne litt kryptiske arten flyr på myrer i barskogssonen, og har svært lokale forekomster i deler av Hedmark og såvidt inn i Akershus. Dessuten finnes en bestand i Pasvik som en del av den finske og russiske utbredelsen. Den har også en bestand i det nordlige Sverige. 

Det ene funnet i 2019 ble gjort ved treriksrøysa helt sør i Pasvik, mens funnene i 2018 i hovedsak ble gjort i Hedmark. Arten har en tendens til å opptre med to til seks års mellomrom, og larvene har en toårig utvikling (Elmqvist m.fl. 2019). Emblaringvinge er en av våre sjeldneste sommerfugler.

Disas ringvinge Erebia disa (2-8-11)

Dette er en nordlig art som har en vid utbredelse langs tundraen. I Sverige flyr den som en av de tidligste sommerfuglene i fjellet. I Norge er den kjent fra Lierne i Nord-Trøndelag, Saltdal i Nordland og store deler av Finnmark (Aarvik m.fl. 2009). Samtlige rapporterte funn etter årtusenskiftet er gjort i Troms og Finnmark, delvis som et resultat av målrettet leting etter arten. De få funnene vi har gir ikke grunnlag for å si noe om bestandsutviklingen, men den må antas å være sårbar for klimaendringer. Larven har en langsom utvikling og overvintrer to ganger (Artsdatabanken).

Juttas ringvinge Oeneis jutta (0-210-182)

Larvene til denne litt underlige midtsommerarten lever på myrull, og flyr de fleste steder kun i partallsår. I Sør-Trøndelag flyr den imidlertid i oddetallsår. Slik ble de aller fleste av de 210 eksemplarene i 2018 funnet i Hedmark, med noen funn i Østfold, Akershus, Buskerud og Oppland, mens praktisk talt samtlige funn i 2019 ble gjort i Trøndelag, fra Klæbu i sør til Innherred i nord. Et funn i Rømskog, Østfold den 10. juni kan være første funn på Østlandet i oddetallsår. Arten lever på torvmyrer i glissen furuskog og larven har en toårig utvikling. Etter funnene av juttas ringvinge i Trøndelag i 2019, gikk en rekke av fuglekrysserne i området over til også å krysse dagsommerfugler. Nå er du ikke skikkelig mannfolk før du har krysset 50 dagsommerfuglarter på ett år.

Undersiden hos nornens ringvinge, Vollfjellet, Holtålen, Trøndelag 25 juli 2015. Foto: Dag O. Bollingmo (Copyright).

Nornens ringvinge Oeneis norna (2-2-3)

Nornens ringvinge er en lys og eiendommelig sommerfugl som lett kan forveksles med slitte og blekede eksemplarer av andre ringvingearter, spesielt fjellringvinge Erebia pandrose. Den er en fjellart som sjelden blir observert, men som likevel kan være lokalt vanlig midtsommers, spesielt i Finnmark. Tross sin ganske vide utbredelse langs fjellstrøkene fra Jotunheimen til Finnmark, blir kun få eksemplarer rapportert hvert år, noe de tre siste årene tydelig gjenspeiler. Denne utpreget nordlige arten må også antas å være sårbar for klimaendringer og burde kanskje vært fulgt opp mer systematisk.

Flere observasjoner av nornens ringvinge er lagt inn på databasen Lepidoptera.no og kan gjenfinnes på Artskart.no, men ikke i Artsobservasjoner. Blant disse er et fotodokumentert funn av to eksemplarer i kurtiseflukt, som ble håvet for kontroll på Vollfjellet i Haltdalen, Trøndelag den 25. juli 2015. Ifølge Artskart er det totalt gjort 22 funn av arten i Trøndelag, av disse hele 11 i Lierne. Etter årtusenskiftet er det gjort 6 funn i fylket, men bare to av disse ligger inne i Artsobservasjoner (Dag O. Bollingmo pers. medd.).

Denne manglende samkjøringen gjør det generelt svært vanskelig å utarbeide eksakte statistikker for observasjoner av mange arter. Det beste hadde vært om observatørene prioriterte innlegging på Artsobservasjoner, fordi denne kilden ser ut til å bli mest benyttet i fremtiden. I tillegg kan selvsagt andre databaser også benyttes, såfremt det ikke fører til dobbeltregistreringer.

Nattsommerfugler

I Norge er det påvist mer enn 2200 sommerfuglarter. Bare et fåtall av disse (drøyt 100) er dagsommerfugler, men det er disse vi lettest legger merke til. De øvrige artene består blant annet av såkalte «micros», som er møll og møllignende arter, og av «nattsvermere» som stort sett er spinnere, tussmørkesvermere, målere og nattfly. Enkelte av disse artene har vi allerede omtalt.

Det ville føre for langt å presentere statistikk for «nattsvermere» her, men interessen for disse insektgruppene har økt betydelig de siste årene. Blant annet har mange fuglefolk blitt eksperter på målere og nattfly, og systematisk fangst gjennomføres ved flere av fuglestasjonene. Derfor tar vi med et par interessante eksempler på nattfly fra 2019.

 

Litt av fangsten som viser variasjon i mønster og brunfarge hos buemerket seljefly, natt til 25. april 2019, Haltdalen, Holtålen kommune, Trøndelag. Foto: Dag O. Bollingmo (Copyright).

Buemerket seljefly Orthosia gothica (2291-2439-10031)

Dette er både en lett kjennelig art og et av våre aller vanligste nattfly. Buemerket seljefly er blant de første som dukker opp om våren. Arten hadde et rekordår i 2019. Mer enn ti tusen eksemplarer ble innmeldt på Artsobs i løpet av våren og forsommeren. De første ble meldt allerede 18. mars, med en markant topp i siste halvdel av april. Siste observasjon ble gjort 22. juni, noe som understreker at dette er en vårflygende art. Larven lever på flere arter trær, busker og urter, og arten finnes vanlig over hele landet.

I årene 2014-2018 ble det årlig rapportert rundt 2200 til 2600  eksemplarer, mens 10 031 eksemplarer i 2019 er suveren rekord til nå. Det er sannsynlig at varmen sommeren 2018 har bidratt til det høye antallet våren 2019. Buemerket seljefly kan være en av nøkkelartene når det gjelder å måle tilstanden hos insektene i vårt land, fordi forekomsten er relativt enkel å måle og arten er vanlig. Dyrene er lette å lokke både til lysfeller og med andre lokkemidler, og «melder seg til registrering» hver eneste natt så sant været tillater det. Ved strengt standardiserte fangstmetoder kan bestandens relative størrelse trolig måles ganske presist.

Et forholdsvis lyst eksemplar av variabelt seljefly, 25. april 2019, Haltdalen, Holtålen kommune, Trøndelag. Foto: Dag O. Bollingmo (Copyright).

Variabelt seljefly Orthosia incerta (902-993-3445)

Variabelt seljefly er en nær slektning av foregående art, men har som navnet tilsier et variabelt og mer kryptisk utseende. Eksemplarene kan variere fra svært lyse til temmelig mørke. Grunnmønsteret er likevel det samme og gjør at arten er relativt lett å kjenne igjen. Alle de tre årene 2017-2019 satte nye rekorder for denne arten, men 2019 skiller seg betydelig ut. Første registrering ble gjort 21. mars og siste allerede 23. mai. Toppen ble nådd straks etter midten av april. Dette er en noe mer utpreget kystart som ikke finnes nord for Bodø. 

Konklusjon

Sommeren 2019 var rekordartet for mange av våre sommerfuglarter, både dag- og nattsommerfugler. Det er sannsynlig at den ekstremt varme sommeren i 2018 førte til spesielt høg produksjon av larver, til tross for sterk tørke over store områder. Insekter er i stand til å oppsøke mikroklimatisk gunstige oppholdssteder som øker overlevelsen under vanskelige forhold. Samtidig kan varmt klima være direkte fordelaktig for enkelte arter, fordi det tilfører energi.

På den andre siden er mange norske arter tilpasset tempererte forhold og levekår i fjellet og i nord. Disse artene er trolig langt mer sårbare for høyere temperaturer. Til nå har vi lite eller ingen kunnskap om hvordan disse artene vil reagere på de pågående klimaendringene og eventuelle endringer i vegetasjonen.

De registreringene som amatører og frivillige bidrar med til databasen Artsobservasjoner, kan bli et av de viktigste redskapene for kartlegging av den videre utviklingen hos svært mange arter, ikke bare sommerfugler.

Takk til

Takk til Vidar Gunnarsen, Odd Ketil Sæbø, Dag O. Bollingmo og Ove Bergersen som alle har bidratt med fantastiske bilder til denne artikkelen. Ove må være en av landets beste insektfotografer. En ekstra takk til Dag for nye opplysninger rundt forekomsten av nornens ringvinge i Trøndelag. 

Kilder og lenker

 

Vi mottar gjerne synspunkter på det vi skriver. Fornuftige kommentarer til denne artikkelen kan bli gjengitt her. Send en epost til tor.bollingmo(alfakrøll)brains.no.

 

Ove Bergersen skriver i en kommentar på Facebook 6. januar:

Tor, spennende lesning. Lave forekomster i nord er også min erfaring når det gjelder dagsommerfugler de to siste årene. Kalde forsomre kan være en forklaring. Spesielt når det gjelder ringvingene.

Vidar Selås skriver i en epost 7. januar (litt forkortet):

Selv om materialet for en del av artene nok er for spinkelt til at man kan si noe om bestandsnivå, samtidig som økt interesse og bruk av nye metoder kan ha spilt inn, er det klart at tallene for en del av artene gjenspeiler reelle bestandsvariasjoner. Tistelsommerfuglen i 2019 er vel det beste eksempelet i så måte. Også for ospesommerfugl kan jeg skrive under på at det i hvert fall i deler av Aust-Agder var en tydelig topp i bestanden det året det var flest rapporterte funn på Artsobservasjoner, nemlig i 2018.

Du nevner et sted at mange sommerfugler har egne sykluser, uavhengig av forhold som vær og vind. Dette er et veldig godt poeng, men min kjepphest er at jeg holder det for totalt usannsynlig at parasitter eller sykdommer er årsaken til disse syklusene. Jeg mener at bestandsutbrudd hos enkelte sommerfugler høyst sannsynlig skyldes at visse plantestressfaktorer, som kraftig frøsetting eller kosmisk stråling, gir redusert innhold av kjemiske forsvarsstoffer i plantene. Fiender vil eventuelt bare påvirke størrelsen på bestandstoppene. Når rognebærmøllen øker etter gode rognebærår, øker også bestanden av møllens snylteveps. Likevel er det ingen som tror at snyltevepsen er årsaken til bestandsvariasjonene, for i motsetning til endringer i plantekvalitet er endringer i tilgang på bær noe vi ser med egne øyne. En av mine hypoteser er videre at varmere klima vil virke uheldig for enkelte sommerfugler, fordi dette gjør at plantene da har mer å gå på, slik at de blir mindre stresset og/eller bygger seg raskere opp etter en stressfaktor.

Du skriver om epleglassvinge at den kun finnes i Akershus og Oslo, men i Artskart vil du se at den er tatt også i Vegårshei i Aust-Agder. Her får jeg den i feromonfelle hvert år. Vertsplante er trolig rogn. Når det gjelder nattpåfugløye, mener du vel at det er hanner som fanges på feromon, og ikke hunner? Dette har alltid vært en vanlig art i områdene mine. At hannene hovedsakelig er dagaktive er nok riktig, i hvert fall har jeg aldri fått annet enn hunner i lysfelle.

Om smalkantet humlesvermer skriver du at mange trolig kommer inn til Norge sørfra. Men er dette noe man har indikasjoner på? Min erfaring fra indre Agder er at arten er svært stabil – jeg ser den så godt som hvert år, men aldri i store mengder. Forøvrig er dette den vanligste humlesvermeren i disse områdene, og jeg har funnet både larve og nylig klekket individ med skjellkledde vinger (skjellene drysser av når den begynner å fly). For å finne bredkantet humlesvermer må jeg ut til kysten. Der er det også flest mennesker, noe som nok er litt av grunnen til at den bredkantede er blitt hyppigere registrert og regnet som vanligere enn den smalkantede.

Hilsen Vidar Selås.

(Teksten for nattpåfugløye er nå korrigert; red.).