Humleskolens artikkel om Smart kantslått (artikkelen åpnes i eget vindu her) har ført til mange tilbakemeldinger. Både uforbeholdent positive reaksjoner og noen litt mer forbeholdne. Mest interessante er kommentarene fra de som faktisk er ansvarlige for kantslåtten her i landet og fra fagfolk som har utført forskning på temaet. I denne artikkelen gir vi først et kort sammendrag av de tilbakemeldingene som er kommet. Deretter gjengir vi de enkelte reaksjonene i sin helhet. På den måten blir materialet noe lettere tilgjengelig, blant annet for dem som nå arbeider med de nasjonale strategiene for pollinerende insekter, der kantslått inngår som et av flere viktige temaer.

Tor Bollingmo (redaksjon og fotos). Publisert 02.02.2017.

Bildet øverst på siden:

Store deler av den korte sommeren er vegkantene langs E6 over Dovrefjell prydet med tette forekomster av lyseblå setermjelt Astragalus alpinus ssp. alpinus. Dette er en svært viktig nektarplante for arter som alpehumle Bombus alpinus, den sørlige underarten av lapphumle Bombus lapponicus, fjellblåvinge Albulina orbitulus og andre av fjellets insekter. For fjellblåvinge er den også næring for larvene, og dermed viktig gjennom hele sesongen. Setermjelten vokser på kalkrik grusmark der vegetasjonen er naturlig kort, eller langs vegkanter der trær og vier er fjernet. Planten er flerårig og trives best der det er flere år mellom kantslåttene. Dette bildet er tatt 5. juli 2015 litt sør for Fokstua, i kant med Fokstumyra naturreservat. Foto: Tor Bollingmo.

Respons fra Statens vegvesen

Astrid Skrindo er botaniker og fagperson på Miljøseksjonen i Vegdirektoratet, Statens vegvesen. I en kommentar til den aktuelle artikkelen her på Humleskolen peker hun på tre hovedpunkter og gir oppdaterte referanser til relevante publikasjoner. Skrindo mener det er positivt med økende fokus på vegkantenes insekter.

For det første mener hun at vesentlige punkter i forslaget om Smart kantslått allerede er gjennomført, fordi kantslåtten etter 2012 er blitt betydelig mer stedstilpasset. Det gjennomføres allerede betydelig kartlegging av plantemangfoldet langs vegkantene og noen steder har man også begynt å ta spesielt hensyn til insektene. Hun gjør en interessant gjennomgang av historikken bak utviklingen av dagens kantslåttpraksis.

Videre peker hun på at tidlig slått i juni kan være viktig i mange områder, fordi det hemmer veksten av kraftig voksende planter, blant annet uønskede arter. Dette øker konkurransemulighetene for de mindre kraftig voksende artene, slik at plantesamfunnet totalt sett har fordeler av det. Statens vegvesen legger også stor vekt på å hindre spredning av ugras inn på dyrket mark.

Som et tredje punkt mener Statens vegvesen at det ikke vil være mulig å inngå tilstrekkelig fleksible kontrakter med entreprenørene til å imøtekomme alle punkter i forslaget til Smart kantslått, fordi det vil øke arbeidsmengden og endre rammene for konkurranse på pris.

Skrindo mener at Smart kantslått kan være lettere å gjennomføre der private grunneiere slår småveger.  – Hvis samtlige gårdsveger i det norske kulturlandskapet klippes smartere, vil humlene få gode arealer i den perioden da fylkes-, riks- og europaveger ikke har nok mat, skriver hun. Hun gir også råd om hvordan publikum kan og bør ta kontakt for å bedre lokal kantslått, hvis de ser at det blir gjort feil. Se ellers en fullstendig gjengivelse av responsen fra Statens vegvesen lenger nede.

Forsket på kantslåtten

Inger Auestad er allerede nevnt i flere sammenhenger, fordi hun blant annet har tatt doktorgrad på temaet skjøtsel av vegkanter og beitemarker. Hun er på samme måte som Astrid Skrindo positiv til det økte fokuset på insekter langs vegkantene, og er enig i at det finnes et potensial for forbedringer. Men også hun peker på betydningen av en tidlig slått (juni) der det er behov for å dempe veksten av hurtigvoksende og uønskede arter.

Hun legger vekt på den store variasjonen i vekstforhold langs landet som helhet, noe som gjør det vanskelig å innføre generelle regler. Men det kan generelt være gunstig å eksperimentere med bredden på slåtten og gjøre fortsatte studier med hensyn til optimale løsninger. Se hele kommentaren fra Auestad lenger nede på siden.

Fra Roald Bengtson, La Humla Suse

Vi gjengir også deler av en epost fra Roald Bengtson, som de siste årene har ledet et par prosjekter i kommunene Skedsmo og Ullensaker i Akershus. Bengtson mener det er komplekst å vurdere hva som er det beste slåtteregimet. Det er påvist til dels mye kløverhumle langs hovedveikanter i Ullensaker kommune de siste par årene. Dette kan tyde på at slått både i juni og august er gunstig blant annet for kløverhumle. Se flere av Bengtsons synspunkter nederst på siden.

 

Kantslått og Statens vegvesen

Kommentar til «Kantslått – et tveegget sverd», Humleskolen 13. januar 2017

Av Astrid Skrindo, Miljøseksjonen, Statens vegvesen, Vegdirektoratet.

Takk for tilsendt artikkel på Humleskolens nyhetsside. Det er bra med interesse for vegens sidearealer! Inntil for noen år siden var fokuset nesten utelukkende på vegkantvegetasjon, men nå øker interessen for insekter betydelig. Dette gir ny kunnskap og gode ideer som kan forbedre levevilkårene for humlene og vegkantskjøtselen. Men jeg må gjøre det helt klart: Vi kan ikke gjennomføre alle forslagene. I den nevnte artikkelen gis det en del feil informasjon og det foreslås tiltak som dessverre vil være vanskelige å gjennomføre i praksis.

Kilder og kildebruk

Referanselista mangler selve hovedreferansen for hvordan Statens vegvesen slår vegkantene: Håndbok R610 drift og vedlikehold (Statens vegvesen 2012). Her er kravene for hvordan kantslåtten skal være på riks- og europaveger i Norge. Så langt gjelder kravene også for fylkesvegene. I tillegg, så bør man se på de faktiske driftskontraktene som finnes i det relevante området. Malen for disse driftskontraktene er R763 (Statens vegvesen 2016a), men hver kontrakt har også noen egne tilpasninger. Verken R610 eller R763 er nevnt eller beskrevet i artikkelen. Det er uheldig, for det er nettopp kravene i R610 og de lokale tilpasningene i de faktiske driftskontraktene som beskriver hvordan vegkantene på europa-, riks- og fylkesveger blir driftet i Norge.

I sin kommentar (under artikkelen; red.), etterlyser Båtvik et arbeid som ble gjort i Østfold 2001. Før det, ble det gjennomført et prosjekt i Sogn og Fjordane (Auestad m.fl. 2000). Begge disse prosjektene ga nyttig informasjon i Statens vegvesens videre arbeid. Men gitt de rammene som ligger til grunn for kantslåtten, var rådene for sammensatte og komplekse slik at de fleste ikke kunne gjennomføres. Men kunnskapen økte, bevisstheten økte og det i seg selv er verdifullt. I tillegg til dette vil jeg vise til Inger Auestad, førsteamanuensis på Høgskulen på Vestlandet sitt arbeid med vegkantvegetasjon gjennom både doktorgrad (Auestad 2009) og andre prosjekter. Felles for prosjektene nevnt over er at det har vært hovedfokus på det botaniske mangfoldet. Oppmerksomheten rundt insekter og andre dyr har vært begrenset.

Kantslått før og nå

I mange år hadde Statens vegvesen det samme kantslåttregimet i hele landet og på (nesten) alle vegtyper: Slå 1 meter inn fra hvitstripa før St. Hans og slå full bredde etter 15. august. Med kunnskap fra Østfold, Sogn og Fjordane og Sverige samt en tydelig økning av uønskede arter som for eksempel hundekjeks og hagelupin, endret Statens vegvesen kantslåtten i 2012. Etter 2012 er kantslåtten betydelig mer stedstilpasset. Et av hovedforslagene i «smart kantslått» er at det ikke skal slås i juni og ikke før i september. Resultatet av slik kantslått er det jeg beskrev over: Økning i vegkanter med kraftigvoksende vegetasjon dominert av uønskede arter. Dette er verken noe nytt eller overraskende. Suksesjonen går sin gang. Dersom det ikke blir slått tidligere enn 1. september, vil de artene som er sterke konkurrenter vinne kampen mot de som er små og som ikke har samme egenskaper.

Påstanden om «Kantslått i juni har så godt som alltid negative konsekvenser for planter…» er faktisk ikke sann: Det er svært mange av de flerårige beite- og slåtteartene som er tilpassa slått og beite i juni og tar ingen skade av det. Og det er svært mange av de kraftigvoksende artene som blir hemmet ved at de blir klipt i juni. Dette øker konkurranseevnen for de mindre kraftigvoksende slik at vegetasjonssamfunnet totalt har fordel av dette.  Hvis man ønsker å dreie suksesjonen fra f.eks. hundekjeksdominert vegkant til en med høyere plantediversitet, er nettopp rådene enkle: Slå tidlig! Slå to ganger! Derfor har vi nå innført en differensiert kantslått slik at de arealene som er kraftigvokste blir slått to ganger i full bredde, mens de som er lavtvoksende bare klippes en gang.

I tillegg ville det vært ønskelig å suge opp biomassen. Problemet med dette er at vegkantslått ikke kan komposteres, men må forbrennes på grunn av forurensing, søppel og støv.

«Smart kantslått» beskriver et opplegg der den som kjører kantklipperen har tilstrekkelig botanisk kunnskap slik at hun selv vurderer hvor hun skal løfte klippehodet slik bildet viser fra Selbu, samtidig som man tar hensyn til vær og klokkeslett. Men entreprenører konkurrerer på pris om å få kantslåttkontraktene. Rammene for den konkurransen vil bli betydelig endret dersom det skal tas hensyn til vær, klokkeslett og faglige vurderinger av den som kjører kantklipperen. Dessuten går kontraktene fra 1. eller 15. september, og innledes med vinterdriften.

I dag har vi «grønn time» med entreprenørene, men vi krever ikke at de har full kontroll på den botaniske diversiteten samt humlenes levemønster. Men forslaget vil gjøre det bedre for humlene. Jeg foreslår at Humleskolen bringer disse gode ideene til samtlige grunneiere som slår sine egne private småveger. Der kan «smart kantslått» være gjennomførbart. Hvis samtlige gårdsveger i det norske kulturlandskapet klippes smartere, vil humlene få gode arealer de kan leve på i den perioden fylkes- riks- og europavegene ikke har nok mat.

Dagens kantslått kan oppsummeres slik (se Statens vegvesen 2012, kap 7.1)

Kraftigvoksende vegetasjon klippes to ganger: Før St. Hans og etter 1. august. Lavtvoksende vegetasjon klippes kun en gang, etter 1. august.

• Kraftigvoksende vegetasjon defineres her som areal som grenser til dyrka mark og med utvalgte uønskede arter som for eksempel hagelupin eller hundekjeks. I tillegg kommer noen spesielle steder for sikt.
• Lavtvoksende vil si alle andre områder enn kraftigvoksende, men det nevnes spesielt blomsterrike sideområder, vegetasjon mot gammel beiteeng og skogkanter uten krattoppslag.

I tillegg står det klart: «Det kan fastlegges andre klippetidspunkt og annet antall klipp pr. år basert på botanisk kartlegging av området». I driftskontraktene kartlegger vi et utvalg fremmede skadelige arter. Les mer i rapporten om hvordan Statens vegvesen jobber med fremmede skadelige arter (Statens vegvesen 2016 b). I tillegg kartlegger vi artsrike vegkanter. Dette er ikke en fullstendig og perfekt kartlegging etter NiN, men en grov kartlegging der vi prøver å fange opp vegkanter som kan bli skadet av det generelle slåtteregimet skissert over. På disse strekningen kan vi lage egne skjøtselsplaner. Denne kartleggingen er opplagt ikke god nok verken fra et botanisk eller et entomologisk perspektiv, men vi fanger opp en god del viktige arealer.

Gi beskjed

Dersom publikum oppdager områder som ikke faller inn under kategorien «kraftigvoksende vegetasjon» men som blir klippet i juni, så er det bare å si ifra til Statens vegvesen. Enten er det en grunn til at det er gjort et avvik, eller så er det gjort en feil. Og dersom dere ser en strekning som er spesielt viktig for naturmangfoldet, så gi oss beskjed. Da vil vi vurdere om vegkanten bør få spesiell skjøtsel. Vi har opplagt et forbedringspotensiale, nettopp fordi vegkantene er så ekstremt diverse, men det er vilje til å gjør tilpasninger.

Kilder

• Auestad, I., Norderhaug, A., Hamre, L. N., Astad, I. 2000. Vegkanten – variert og verdifull. Hovudrapport frå prosjektet Vegkanten – ein artsrik biotop. Statens vegvesen. Høgskulen i Sogn og Fjordane.
• Auestad, I. 2009. The fate of grassland species in the modern changing landscape: effects of management on vegetation and population dynamics in road verges and pastures. Series of dissertations submitted to the Faculty of Mathematics and Natural Sciences, University of Oslo (trykt utg.) nr. 834.
• Statens vegvesen 2012. Håndbok R610 drift og vedlikehold.
• Statens vegvesen 2016a. R763 (- dokumenter for driftskontrakter veg). Mal for kontrakter med utlysing høsten 2016 og oppstart 1. september 2017.
• Statens vegvesen 2016 b. Fremmede skadelige arter – oppfølging av lovverk.

Med hilsen
Astrid Skrindo, Dr. scient.
Postadresse: Statens vegvesen Vegdirektoratet, Postboks 8142 Dep, 0033 OSLO.  www.vegvesen.no

Fra Inger Auestad

…  Jeg er, som deg, opptatt av at kantslåtten som Statens vegvesen legger ned millioner av kroner i, bør utføres slik at man tar vare på det biologiske mangfoldet, både av planter og dyr. Jeg følger deg et stykke på veg: slåtten må ikke ødelegge for insektene. Og det slås ofte til feil tid. Men derfra har jeg noen innvendinger.

Store variasjoner å ta hensyn til

For det første, i store deler av landet er det såpass mye nedbør og såpass god næringstilgang, at èn slått i september, som du foreslår, vil føre til full gjengroing i løpet av noen år. Dette gjelder store deler av Vestlandet, der mye av blomsterfloret som insektene er avhengige av vil forsvinne i krattskog med en slik forvaltning. (I tørrere områder der sesongen er kortere er det selvsagt annerledes, opp mot fjellet er det gjerne nok med en sein slått). Et grunnleggende problem ellers er den store variasjonen i sesonglengde i Norge: i de beste jordbruksområdene er vekstsesongen dobbelt så lang som i de kaldeste. Generelle regler om start og slutt av slått er derfor vanskelig å få til. I tillegg har entreprenørene som driver med arbeidet mange hensyn å ta. De har begrensa antall maskiner, de skal utføre andre typer arbeid samtidig osv. Så det er ikke lett å få gehør for optimal skjøtsel av vegkanter.

Tidlig slått i produktive områder

Jeg tror at den beste generelle forvaltningen av plantemangfoldet i mer produktive områder vil være en tidlig slått (før plantene har knoppa seg, gjerne i slutten av mai, mens vegetasjonen er grønn og i full vekst). Dersom man slår deler av bredden på dette tidspunktet, og samtidig setter igjen ei «remse» lengst fra vegen, vil vegkanten bli en mosaikk av planter i ulike utviklingsstadier utover sommeren. Området som er slått vil lett ta seg inn igjen og blomstre noen uker seinere enn om det ikke ble slått. Så bør vegetasjonen få stå til den er avblomstra (og dermed uinteressant for insektene) før den slås for andre gang. I mange deler av landet vil det være ut i august. Da kan vi faktisk også få en sein blomstring som varer ut i september.

Jeg tror disse to praksisene: slå to ganger, første gang tidlig nok og neste gang seint nok, kombinert med at man ikke slår full bredde overalt første gang, vil gi en vegetasjon som er bærekraftig på sikt. Jeg tror som sagt at forslaget ditt vil gi uønska gjengroing. Ser blant anna på bildet du har med fra Moreppen i august. Denne vegkanten bærer preg av å være slått tidlig på sommeren i 3-4 m bredde, det er derfor den har så flott vegetasjon. Geitramsen markerer sonen der det ikke har vært slått ennå. Dersom man reduserer slåtteintensiteten (for eksempel fra to til en slåtter per sesong) vil det gjerne ta noen år før man ser at vegetasjonen endrer seg i negativ retning (mer kratt og busk og høgvokste planter).

…  det hadde vært interessant

Jeg har jobba med vegkanter i mange år (bl.a. tatt en doktorgrad på skjøtsel av vegkanter og beitemarker), og har tenkt mye på dette. (Du har med lenke til noe av det jeg har gjort i oversikten din). Dessverre har jeg ikke fått mulighet til å overvåke effekten av det jeg anser som et optimalt skjøtselsregime. Det hadde vært interessant å vite hvordan det faktisk ville slå ut, både på vegetasjonen og på insektene!

Beste helsing Inger Auestad, førsteamanuensis/PhD Institutt for naturfag – Avdeling for ingeniør- og naturfag, Høgskulen på Vestlandet  – Campus Sogndal. www.hvl.no. 

 

Fra Roald Bengtson

…  Hva om botaniske foreninger, lokalavdelinger av Naturvernforbundet eller andre lokale lag fikk anledning til å forpakte noen ekstra verdifulle veikanter og skjøtte dem etter avtale? Da Statens vegvesen startet opp arbeidet med de artsrike vegkantene (på nytt) i 2010, tok de kontakt med Norsk Botanisk Forening (NBF) og Samarbeidsrådet for biologisk mangfold (Sabima) for å innlede et samarbeid om kartlegging.

Dessverre var det ikke mulig å gjennomføre dette innenfor anskaffelsesreglene. En utfordring er at det er svært strenge sikkerhetsregler for å kunne arbeide i veikanter. Det er krav om sikkerhetskurs, varsling, riktig utstyr og så videre for hver person som jobber langs vei (da er det ikke enkelt å arrangere for eksempel dugnad). Statens vegvesen eier forøvrig bare riks- og europaveier. I tillegg har de ansvar for drift av fylkesveiene, men det er fylkeskommunene som eier og bestemmer. Det finnes mange kommunale og private veger som blir slått ganske likt de som Statens vegvesen slår (det er vanlig at kommuner bruker samme driftsmal som Statens vegvesen for sine entreprenører). Trolig er det andre/færre/enklere regelverk der.

Men så til kjernen. Slåtten må nyanseres. En oppskrift som Statens vegvesen prøvde lenge (slått i august–september alle steder) ga enorme hundekjeksveikanter, lupinenger, samt store mengder høymol og burot med mer. Dette har Statens vegvesen forsøkt å snu. Nå deles veikantene grovt inn i slike som er inntil dyrket mark, de som har noen geografisk utvalgte fremmede arter, og spesielle siktkravsteder: De slås to ganger årlig. Der det er lavtvoksende og blomsterrik vegetasjon uten problemer, slås det bare i august. I tillegg kartlegges og utvelges artsrike veikanter. Kriteriene for å bli utvalgt er at veikanten står i fare for å bli ødelagt av ordinær kantslått. Det finne artsrike veikanter som Statens vegvesen ikke kartlegger, men de har allerede en grei nok slått. De som da blir utvalgte, kan få litt mer spesiell/tilrettelagt skjøtsel.

På et lokalt nivå er imidlertid mye mulig. For eksempel har Statens vegvesen fått inn mye bra for kløverhumle og slåttehumle i driftskontraktene på Romerike. Veikantene er viktige i vår tid som er fattig på andre blomsterrike arealer, men veikantene alene kan ikke redde det biologiske mangfoldet. Veikantene fungerer uansett som spredningskorridorer og «matfat».

Oppsummering fra Humleskolen

Red. takker hjerteligst for den interessante responsen fra leserne, inkludert de tre som er gjengitt ovenfor, og vil etter hvert komme med en oppsummering og ytterligere kommentarer. Et av de viktigste temaene ser ut til å være omfanget og gjennomføringen av tidlig kantslått (juni). Det er mye her som kan og bør diskuteres videre. Men det kan være hensiktsmessig å la debatten modnes noe før vi konkluderer.

Tor B. (red.).

Ytterligere kommentarer er fortsatt velkomne. Skriv til tor.bollingmo(krøllalfa)brains.no. Vi skriver (krøllalfa) men mener @, for å redusere mengden automatisk epost spam.