Lindefella

Når naturen selv dreper årets humler

Massedød av humler under lindetrær har vært kjent helt siden 1700-tallet og studert av forskere siden tidlig på 1900-tallet. Folk flest har også gitt uttrykk for stor bekymring rundt dette fenomenet, spesielt etter de siste årenes dramatiske nedgang i antall insekter. Inntil nylig har oppfatningen vært at lindetrær, spesielt hybriden parklind, produserer en type sukker som direkte eller indirekte kan være giftig for humlene. Andre har ment at sprøytemidler i lindetrærnes nærhet forårsaker slik massedød. En norsk insektforsker gikk så langt som til å foreslå at tettstedene burde hugge ned all parklind. Humleskolen har gjennomgått tilgjengelig ny kunnskap og gjort sin egen undersøkelse av «lindehumler». Gjennom to somre samlet vi inn og studerte over 200 humler som lå døde under lind. Resultatet av studien er overraskende. Nå er den nye kunnskapen blitt del av en forbedret teori. Vi kaller den Lindefella.

Av Tor Bollingmo (tekst og fotos). Først publisert 18.01.2018.

Det siste året er det publisert to studier som oppsummerer kunnskapen rundt humledød ved lindetrær. Den ene er engelsk, den andre norsk. Den mest omtalte hypotesen de siste årene har vært det giftige karbohydratet mannose, som man har antatt at lindeblomster kan produsere. I en revyartikkel konkluderer Koch & Stevenson (2017) med at det ikke finnes vitenskapelig dokumentasjon av giftige stoffer i lindenektar, heller ikke mannose. De peker likevel på manglende forskning rundt mer flyktige og sekundære kjemiske forbindelser i tilknytning til insektenes fordøyelse av nektar og pollen, og den virkningen slike stoffer kan tenkes å ha på insektenes atferd. Blant annet produserer lindeblomstene små mengder koffein, et stoff mange plantearter bruker for å manipulere insektenes atferd under næringssøk. Koch & Stevenson (2017) konkluderer med at humler og bier mest sannsynlig sulter ihjel når blomstringen hos lind går mot slutten, fordi koffein og andre duftestoffer lurer insektene til å tro at det fremdeles er mat å finne i lindetrærne og fordi det ikke finnes nok mat andre steder.

Arbeider av lys jordhumle Bombus lucorum henter nektar fra blomstrende parklind Tilia x europaea. Foto: Tor Bollingmo.

En tilsvarende gjennomgang av eksisterende kunnskap utført av Mattilsynets vitenskapskomite (VKM 2017) konkluderte også med at mannose ikke finnes i lindenektar, og at det stort sett er mangel på forskning og kunnskap rundt alle aspekter ved humledød under lind i Norge. Mattilsynet delte mulige forklaringer inn i fire kategorier:

  • Naturlige dødsårsaker som alderdom.
  • Sultedød som følge av mangel på andre næringskilder.
  • Giftige forbindelser ved inntak og fordøyelse av lindenektar.
  • Menneskelig påvirkning som sprøytemidler.

Mattilsynet konkluderte med at ingen av disse kategoriene kan bedømmes tilstrekkelig, selv om flere av teoriene kan være sannsynlige, fordi det ikke finnes gode nok undersøkelser. Det finnes ingen systematiske undersøkelser, hverken økologiske eller biokjemiske, av humledød på lind i Norge.

Vi tillater oss å peke på at undersøkelser fra utlandet er utilstrekkelig gjennomgått i rapporten fra VKM (2017), jf. referansene i Koch & Stevenson (2017). Forøvrig berører ingen av de to arbeidene vanlige dødsårsaker hos insekter som virus, bakterier og parasitter. Predasjon er ikke nevnt med et ord av VKM. Derimot refererer Koch & Stevenson tilfeller der store mengder fuglespiste humler er funnet under lindetrær, men avskriver dette som en sekundær effekt etter at insektene først er sløvet ned av andre årsaker som sult, metabolske bivirkninger eller alderdom.

Materiale og metode

Under disse rundt 40 år gamle lindetrærne ved Dragvoll campus i Trondheim ligger hundrevis av døde humler hver eneste sommer. Foto: Tor Bollingmo.

Humlene ble samlet fra fortauet og plena under fem parklindetrær på NTNUs Dragvoll-campus i Trondheim på ettermiddagene den 27. juli 2014 og 5. august 2016, altså med to års mellomrom. De 100 først observerte eksemplarene ble tatt med den 27. juli, enten de var levende, døde eller var blitt tråkket på av forbipasserende. Denne dagen ble totalt antall døde humler under trærne anslått til 200-300. Den 5. aug. ble samtlige 106 observerte eksemplarer tatt med. Tre-fire humler var i live og kravlet rundt på steinhellene, mens en veps kom seg på vingene og dro. Totalt 206 humler ble derfor samlet inn disse to dagene og plassert i dypfryser for senere gjennomgang.

I tillegg ble det gjort observasjoner av den generelle insektaktiviteten på lindetrærne. Den 27. juli 2014 var en meget varm dag da det ble notert «høy summing og betydelig aktivitet i trærne, blant annet av humler, veps og blomsterfluer». Den 5. aug. 2016 ble det notert lav aktivitet av insekter på grunn av kjøligere vær, men været hadde vært svært varmt noen dager tidligere.

Eksemplarene ble senere studert i lupe og detaljert beskrevet med hensyn til art, kaste og ytre skader. Noen eksemplarer var vanskelige å bestemme fordi vesentlige kroppsdeler kunne være borte eller skadet, og ble derfor bestemt til «type», for eksempel lucorum-type. Teoretisk kan kategorien lucorum-type inneholde kilejordhumle Bombus cryptarum og kragejordhumle B. magnus i tillegg til lys jordhumle B. lucorum, selv om takseringer over flere år viser at de to første artene ikke forekommer vanlig i området. Innsamling av hanner (som er lettere å artsbestemme; upubl.) har vist at dette områdets jordhumler er sterkt dominert av lys og mørk jordhumle, B. lucorum og B. terrestris. Alle eksemplarer ble nålet, etikettert og tatt vare på for evt. senere kontroll.

Med hensyn til ytre skader ble hode, forkropp og bakkropp bedømt for hvert enkelt eksemplar. Skader ble beskrevet som kroppsdel «helt intakt», «uthulet og spist», eller «helt borte». Denne inndelingen viste seg å være tilstrekkelig.

Resultater

Arter

Resultatene fra de to årene er ganske like med hensyn til hvilke arter som ble funnet, men meget forskjellige med hensyn til kjønn/kaste. En oversikt over arter og kaster er gitt i Tabell 1.

Materialet viser en sterk overvekt av korttungede humler som lys jordhumle Bombus lucorum / luc.-t. og taigahumle B. sporadicus. Til sammen utgjør denne gruppen 86,4 %. Hvis andre korttungede humler som mørk jordhumle B. terrestris, trehumle B. hypnorum, lundhumle B. soroeensis og steinhumle B. lapidarius også inkluderes, utgjør de korttungede, sosiale humlene hele 197 eksemplarer eller 95,6%. Typisk langtungede arter som åkerhumle B. pascuorum, markhumle B. pratorum og hagehumle B. hortorum er praktisk talt fraværende og utgjør kun 4 eksemplarer (1,9%). De resterende utgjøres av fem gjøkhumlehanner (2,4%).

Kjønn/kaste

Tab. 1 viser en betydelig overvekt av hanner (totalt 74%) i materialet fra 2014, men overvekt av arbeidere (85%) i 2016. Det ble påvist kun en dronning (lucorum.-type).

En typisk hann av lys jordhumle henter nektar på hvitkløver. Foto: Tor Bollingmo.

Ytre skader

Ved første øyekast så ikke de døde humlene ut til å være særlig skadet (jf. bildet helt øverst på siden). Men den nærmere undersøkelsen avslørte et helt annet bilde. I det totale materialet på 206 eksemplarer var hele 181 (87,9 %) spist på av fugler (meiser, se senere). De aller fleste av disse var helt tømt for innmat både i for- og bakkroppen. Tabell 2 viser omfanget av fugleskader på hode, forkropp og bakkropp hos de innsamlede humlene. Humler har et hardt ytre skall som består av kitinplater. Ved å hakke hull på dette skallet kan fuglene få tak i innholdet. Ofte trengs bare et ganske lite hull i skallet for at fuglene skal kunne få tak i innmaten.

Tab. 2 viser at den typisk fuglespiste humla manglet hode, men at både forkroppen og bakkroppen alltid var tilstede selv om også disse delene var åpnet og innmaten spist. På den måten kunne fuglespiste humler i utgangspunktet se ganske hele ut.

Hvor mye av bakkroppen var igjen?

Humlene puster ved å bevege bakkroppen ut og inn, nesten som et trekkspill. Derfor er både over- og undersiden dekket av tykke kitinplater som nærmest ligger som takstein. Platene på bakkroppens overside kalles tergitter. Hunnene har seks slike tergitter mens hannene har syv. De fremre er mye større enn de bakerste. De fuglespiste humlene ble undersøkt med hensyn til hvor mange slike tergitter fuglene hadde fjernet for å få tak i bakkroppens innhold.

Tabell 3 viser at bakkroppen oftest hadde ganske små synlige skader selv om innholdet var spist. Gjennomsnittlig var 4 tergitter (3,9) tilstede selv om innholdet var fjernet. Disse humlene kunne se ganske hele ut på avstand og fra siden, mens de bakfra og på nært hold så helt uthulet ut.

Hvem spiser humler?

Kjøttmeisa er kjent for å kunne drepe både små fugler og store insekter. Bildet er fra en artikkel i VG i 2016 der kjøttmeis overtok en mus som var skadet av spurvehauk. Se lenke nederst på siden. Foto: Sami Majoinen / VG.

Humler har svært mange naturlige fiender gjennom hele livsløpet. Det spenner fra virus, bakterier, mange typer parasitter og snyltere (både midd og insekter) og ikke minst dyr og fugler. Allerede fra de første humledronningene våkner om våren er kjøttmeisa Parus major en betydelig fiende. I Ringve botaniske hage i Trondheim er 2-3 kjøttmeispar i virksomhet fra tidlig i april når de første seljene og vierbuskene begynner å blomstre. De har utviklet en imponerende teknikk der de snapper friske humledronninger rett fra seljeblomstene og holder humla fast vekselvis med nebb og føtter, slik at den ikke rekker å stikke før kampen er over. Kjøttmeisene viser tydelig at de forsøker å unngå å bli stukket, men klarer nesten alltid å nappe ut spissen av bakkroppen og avvæpne humledronningen. Deretter tar de seg god tid, hakker hull i humleskallet som om det skulle være et digert solsikkefrø, og forsyner seg av innholdet. Denne effektive metoden fører til at kjøttmeisene dreper et betydelig antall humledronninger i parken hver vår.

Oppgaven blir mye lettere når meisene har med humlehanner å gjøre på sensommeren, fordi hannene ikke har brodd. Da inneholder meisenes territorium også årets produksjon av ungfugler (meisene har store ungekull) og fuglene erfarer raskt at her er det bare å forsyne seg. Ved prøving og feiling lærer de raskt å håndtere alle typer humler. Selv om slik predasjon ikke ble konkret observert på Dragvoll under våre korte besøk på de to innsamlingsdagene, er det sett ved en lang rekke tidligere anledninger (fordi forf. jobbet i bygget over en periode på 14 år). Både kjøttmeis og blåmeis kan være i sving med fangst av humler ved disse lindetrærne store deler av dagen, og de snapper alltid humlene direkte fra lindeblomstene. Når innholdet av humla er spist, slipper meisene det resterende ned på bakken under trærne der det kan hope seg opp med døde humler.

Mangler humlene mat på denne tiden?

Lys jordhumle hann på geitrams Chamerion angustifolium. Bildet er tatt ved Skatval kirke, Nord-Trøndelag, 17. juli 2016. Følgende ble notert: «Enormt med humler på geitrams og mynte». Foto: Tor Bollingmo.

Koch & Stevenson (2017) konkluderte med at døde humler under lindetrær mest sannsynlig hadde sultet ihjel. Tanken er at lindetrær blomstrer på den tiden av sommeren da antall humler er høyest, og at trærne fortsetter å produsere duftestoffer som virker forlokkende på humlene, selv om blomstene ikke produserer nektar lenger. Forfatterne prøver ikke å forklare hvordan nedblomstret lind eller visne lindeblomster kan tenkes å produsere slike stoffer.

Mangel på annen næring er en viktig forutsetning i hypotesen om at lindehumlene dør av sult. Men dette er en svært lite sannsynlig forklaring for humler i Trondheim og Trøndelag rundt månedsskiftet juli-august. Mange års takseringer i området (upubl.) viser at humlene på denne tiden fremdeles har et rikt tilbud på mat, og besøker blomsterplanter som geitrams, åkertistel, krusetistel, vegtistel, myrtistel, rødknapp, blåknapp, engknoppurt, reinfann, føllblom, svever, åkerdylle, buskmure, mjødurt, gullris, hvitkløver, rødkløver, fuglevikke og tiriltunge, for ikke å snakke om et vell av planter i villahager samt blomstrende røsslyng der denne finnes. I kystnære områder er røsslyngen forøvrig hovednæring for korttungede humler helt til utgangen av september. Humler er generelt svært raske til å skifte til andre plantearter, til og med i løpet av en enkelt flygetur ut fra humlebolet, når anledningen byr seg.

Når avslutter humlene sesongen? 

Humler har en ettårig livssyklus. Det innebærer at det samfunnet dronningen bygger opp gjennom våren og forsommeren, fullstendig kollapser i løpet av sensommeren. Reproduktive individer som unge dronninger og hanner forlater heimen noen dager etter klekking og vender aldri tilbake. De mange arbeiderne dør enten inne i bolet eller ute i naturen. Det er mildest talt logisk at humlene dør der de befinner seg, og at de lever sine siste dager på lokaliteter der de finner mat.

Takseringer gjennom mange år i Trondheimsområdet (upubl.) viser at denne naturlige humledøden er mest omfattende nettopp i tiden opp mot månedsskiftet juli-august, altså på den tiden da parklind har sin blomstringstid. Slik dødelighet inntreffer forøvrig langt senere i røsslyngheiene ute på kysten, men tidligere i fjellet.

Som typisk eksempel kan nevnes en taksering av humler i Ringve botaniske hage den 5. august 2014, da ialt 228 kontrollerte humler besto av 189 (82,9 %) hanner, 2 (0,9 %) dronninger og kun 37 (16,2 %) arbeidere. Hele 22 av de 37 arbeiderne var åkerhumler, altså langtungede. De fleste korttungede var mørk jordhumle som søkte næring på diverse arter av mynte (leppeblomstfamilien, Lamiaceae). Ingen arbeidere av lys jordhumle ble observert til tross for at de hadde vært tallrike tidligere på sommeren. De hadde med andre ord allerede avsluttet sesongen i dette området.

Predasjon, en ignorert dødsårsak

Som nevnt tidligere er fuglepredasjon på humler beskrevet fra utlandet, uten at det er tillagt særlig vekt. Den kjente, engelske humleprofessoren Dave Goulson skriver i sine bøker (Goulson 2010, 2016) at kjøttmeis (og andre fuglearter) kan være betydelige predatorer på humler gjennom hele sesongen.

«In temperate regions, the main true predators of bumblebees are probably birds and spiders. The literature contains rather few records of predation by birds. … Great tits (Parus major) have been recorded catching and eating bumble bee queens that have been feeding on lime trees (lindetrær) (Saunders, 1907); the nectar makes the bees drowsy and therefore presumably easy to catch. Similarly, Alice Forster Johnson (2002) observed a great tit foraging on bumblebee queens … in Finland. The bird topped and tailed the bees, removing their sting and head, and then fed on the contents of the abdomen and thorax before discarding the corpses below the tree. This suggests that feeding by great tits on bumblebees is a widespread behaviour…» (Goulson 2010, side 58). Forfatteren nevner flere lignende eksempler på meisepredasjon, men tar ellers ikke opp problematikken rundt humledød på lind.

Mer interessant er det at Koch & Stevenson (2017) refererer til det materialet Mühlen et al. (1994) samlet inn. De fant nemlig at 76,1 % av ialt 10984 døde humler som ble funnet under lindetrær over flere år, var spist av fugler og veps (!). Det tilsvarer 8359 humler. Men fordi noen trær hadde en del døde humler som ikke var spist på, konkluderte de med at predatorer bare hadde tatt allerede døde eller døende humler og at slik predasjon kun var en sekundær faktor. Det ble altså betraktet som sekundært at mer enn 3 av 4 humler under lindetrær var tatt av fugler.

Koch & Stevenson (2017) sluttet seg altså helt og fullt til denne konklusjonen, mens Mattilsynets rapport (VKM 2017) ikke nevner predasjon som faktor i det hele tatt.

Konklusjon

I en situasjon hvor det finnes masse spekulasjoner men ikke en eneste undersøkelse av døde humler fra under lindetrær i Norge (VKM 2017), sier vi som den norske læreren og entomologen O.J. Lie-Pettersen (1905) i hans «Entomologisk bidrag til skjærgaardsfaunaen i det vestlige Norge»: «Under disse omstendigheder maa jo selv de tarveligste bidrag til kundskaben …. kunne paaregne nogen interesse».

Vår undersøkelse dokumenterer at hele 181 (87,9 %) av 206 døde humler funnet under parklind på Dragvoll i Trondheim var spist av fugler, trolig både kjøttmeis og blåmeis. Samtidig ble det observert at både humler, bier og blomsterfluer hentet nektar og pollen på sedvanlig måte i disse trærne. Lignende verdier (76,1 % fuglepredasjon) er påvist i undersøkelser fra utlandet.

Vår undersøkelse viser at fuglespiste humler ved første øyekast kan se ganske hele og uskadde ut, selv når det meste av innmaten er fjernet. Predasjon kan derfor lett bli oversett ved overflatisk opptelling av døde humler.

Det aller meste av slike «lindehumler» består av korttungede arter som (i dette tilfellet) lys jordhumle og taigahumle. Disse artene har i månedsskiftet juli-august fremdeles et rikt tilbud av næring på andre blomstrende planter, og må gjennom evolusjonen forventes å være tilpasset et raskt skifte til andre næringsplanter når det er nødvendig.

En arbeider av mørk jordhumle (legg merke til den jevne og fine pelsen) samler både nektar og pollen på parklind, på samme måte som humler samler mat på andre plantearter. Bildet er tatt på Trondheim havn den 23. juli 2014. Foto: Tor Bollingmo.

Lindefella

Selv om materialet er begrenset, ser humler under parklind ut til å krepere av to hovedårsaker: På normalt vis av alderdom idet koloniene bryter sammen, og som følge av fuglepredasjon. Disse to faktorene kan ha en viss sammenheng, idet gamle og svekkede humler kan være lettere å fange. Men en fugleart som kjøttmeis ser ikke ut til å ha problemer med å fange helt friske humler (spesielt ikke forsvarsløse humlehanner), og friske humler vil gjennomgående ha en mye høyere næringsverdi.  Friske humler, honningbier og insekter forøvrig ser ut til å finne nektar og pollen i blomstrende parklind på samme måte som på andre blomsterplanter, uten å ta skade av det.

Både friske og utslitte humler ser bokstavelig talt ut til å «gå rett i fella» når de oppsøker blomstrende, velduftende og forlokkende lindetrær. Slike trær (og vierkratt om våren) utgjør sentrale elementer i meisenes næringsterritorier, i motsetning til åpne enger og hager. Det er i de blomstrende lindetrærne kjøttmeisene venter på sitt næringsrike bytte.

Predasjon og naturlig dødelighet ved sesongens slutt er tilstrekkelig til å forklare de tilfellene av «lindedød» som er observert i Norge.

Farlig parklind en myte

Det er en myte at slik humledød er begrenset til det populære bytreet parklind Tilia x europaea, som er en krysning mellom storlind T. platyphyllos og lind T. cordata. En oversikt i Koch & Stevenson (2017) viser at humledød i første rekke er påvist under den opprinnelig sørøstlige arten sølvlind T. tomentosa, krysninger av denne, samt storlind og vanlig lind. Men parklind og andre hybrider utgjør rundt 70 prosent av alle lindetrær i Norge (VKM 2017; Sæbø and Pedersen, 2002) slik at denne typen trær har fått større oppmerksomhet.

Humledød på lindetrær har trolig minimal eller ingen betydning for bestandene av humler, fordi det i liten grad rammer de unge dronningene med reproduktivt potensiale. Vår undersøkelse viste en sterk overvekt av hanner (74 %) blant de 100 humlene i 2014, et forhold som bør undersøkes nærmere og som kanskje kan ha en liten effekt på små bestander av korttungede humler.

Den oppmerksomheten og medieomtalen som humledød under lindetrær har fått, har til tider nådd nærmest hysteriske høyder. Dette skyldes blant annet at fenomenet finner sted midt i agurktiden. Men mediekåte entomologer har også gitt sine bidrag. «Ikke en agurksommer uten oppslag om humledød på grunn av lind, gjerne parklind, i pressen» skriver Jan Wesenberg i et innlegg i Blyttia (Wesenberg 2017). Han peker blant annet på at «Det er biologisk fullstendig absurd for et insektpollinert tre å drepe sine viktigste pollinatorer». Videre nevner han at «Humler lever ikke evig. Arbeidshumlene har ingen pensjonsalder og dør ikke på sykehjem. De dør der de jobber. … Et lindetre er som en kløvereng stablet i høyden. Det er klart at konsentrasjonen av døde humler under et lindetre må bli stor».

Humleskolen skrev om dette fenomenet også i august 2014. Artikkelen gjenspeiler kunnskapsnivået på dette tidspunktet, men står seg fremdeles godt. Artikkelen «Dødelig lind» finner du her.

Samme sommer foreslo en norsk entomolog at plantingen av parklind i norske tettsteder burde opphøre og at eksisterende trær burde hugges ned. Slike tiltak kan trygt frarådes, ikke minst fordi blomstrende lind representerer et viktig tilskudd til næringen for både humler, bier og andre insekter på sensommeren. Å hugge ned lindetrærne ville redusere tllgangen på mat for noen av våre viktigste pollinatorer.

Takk til

Takk til Anders Nielsen og Egil Ingvar Aune for hint om relevant litteratur. Takk også til mine mange oppmuntrende Facebook-venner.

Litteratur og lenker

  • Goulson, D. 2010. Bumblebees. Behaviour, Ecology, and Conservation. 2nd ed. Oxford University Press. X+317 pp.
  • Goulson, D. 2013. A sting in the tale. Independent Press. Norsk utgave 2016. Mitt liv med humler. Forlaget Press. 320 sider.
  • Koch, H. & P.C. Stevenson 2017. Do linden trees kill bees? Reviewing the causes of bee deaths on silver linden (Tilia tomentosa). Biol. Lett. 13: 20170484. http://dx.doi.org/10.1098/rsbl.2017.0484.
  • Lie-Pettersen, O.J. 1905. Entomologisk bidrag til skjærgaardsfaunaen i det vestlige Norge. Bergens Mus. Årb. 1914, 11: 1-25.
  • Mossberg, B. & L. Stenberg 2012. Gyldendals store nordiske flora. Revidert og utvidet utgave. Gyldendal Norsk Forlag. 928 sider.
  • Mühlen et al. 1994. Insektensterben unter blühenden Linden. Nat. Landsch. 69, 95-100.
  • Saunders, E. 1907. Wild bees, Wasps and Ants. G. Routledge & Sons Ltd. London.
  • Sæbø A. & P.A. Pedersen 2002. For få treslag brukt langs gater og veier. Trepleie 1.
  • Vitenskapskomiteen i Mattilsynet, VKM 2017. Assessment of the potential connection between Tilia trees and bumblebee death. Scientific Opinion on the Panel on Alien Organisms and Trade in Endangered species of the Norwegian Scientific Committee for Food Safety, ISBN: 978-82-8259-272-7, Oslo, Norway.
  • Wesenberg, J. 2017. Mordertreet slår til igjen. Blyttia 75 (3), 192-193.
  • VG. Kjøttmeis tok mus.

Respons

Fornuftige kommentarer og hyggelige tilbakemeldinger kan bli gjengitt her. Skriv til tor.bollingmo(kanelbolle)brains.no. Vi skriver (kanelbolle) i stedet for @ for å redusere mengden automatisk spam. Se ellers siden for Kontakt her.

Fra Torbjørn Bull-Njaa 19.01.2018:.

Hei. Jeg har med interesse lest artikkelen «lindefella» om humledød, men savner noen refleksjoner evt. beskrivelse av hvordan/om man kan se forskjell på om en humle er drept av fugl, eller om den bare er spist av fugl etter at den døde – av annen årsak? Slik jeg forstår argumentasjonen i artikkelen, er jo forfatterens poeng at humledøden i stor utstrekning skyldes fugl? Og følgelig ikke gir grunn til å bekymre seg over skadelige virkninger fra lindetreet.

Vennlig hilsen Torbjørn Bull-Njaa.

Vårt svar

I ettertid er det ikke mulig å gjennomføre noen «obduksjon» som dokumenterer primær dødsårsak. En selvdød humle og en humle drept av fugl vil trolig se likedan ut. Pr. idag mangler vi i hvert fall kunnskap om slik mulig distinksjon. Konklusjonen bygger på at predasjon av kjøttmeis på humler er konkret observert ved en rekke tilfeller, både på sensommeren i og ved de aktuelle trærne på Dragvoll, og om våren når kjøttmeisene tar friske humledronninger i stort antall. Dette er observasjoner jeg selv har gjort. Det er naturlig å forsøke å billedlegge dette og beskrive det i en egen artikkel til våren. I tillegg kommer de beskrivelsene som Goulson gjengir i sine to bøker, som regnes som de fremste standardverkene på humlebiologi i vår tid. Dessuten er det rimelig å anta at meisene vil foretrekke friske humler fulle av mat, fremfor utslitte og døende eksemplarer. Det er mange nye og interessante spørsmål som trenger seg på i kjølvannet av en slik artikkel, og jeg håper å få mulighet til å jobbe videre med det.
Med beste hilsen Tor Bollingmo.

Noen umiddelbare reaksjoner på Facebook

  • Sigrid Bakken Døsvik (birøkter): Spennende lesning.
  • Paul Goring: A fascinating article!
  • Kari Merete Andersen (biologiutdannet birøkter): Fin tekst og god logikk! Og ettersom bier og humler har det omtrent like tøft (og humler er bier) har jeg som birøkter også fulgt med i lindehysteriet. Det som ikke ble krystallklart da jeg leste er hvordan du vet at fuglene primært har spist levende, ikke døde (eller helst ny-døde) humler. Kreves vel mer observasjon av lindetrær, humler og fugler, kanskje, og det kan jo være hyggelig på fine dager. Forøvrig veldig interessant hvor tidlig de avslutter sesongen. Og hvorfor er det så mange hanner på slutten av sesongen, er det fordi dronningene pares så seint (i motsetnig til honningbier)?? Men dette siste er jo et sidespor og har ikke med lindehysteriet å gjøre.
  • Mitt svar til Kari: Humlespisende meiser ble ofte observert da jeg jobbet på Dragvoll, men det er riktig som du antyder at det ikke ble sett på innsamlingsdatoene. På våren har jeg likevel sett mye av det.
  • Berit Flatås: Hurra for lindetrærne , møysommelig arbeid og god forskning. Spennende lesning.
  • Heidi Steine: Interessant! Er det greit at jeg deler den?
  • Tore Reinsborg (biolog og humlekjenner): Dette var interessant lesning, Tor!
  • Terje O. Nordvik (naturfotograf og biolog i Allskog): Interessant lesning, Tor! Mener bestemt at jeg for en god stund siden, i forbindelse med at det var fokus i media på humledøden, skrev et blogginnlegg og krevde hogst av parklind i byen. Konstaterer at trærne står enda, og bra er no det da, etter det du har kommet fram til. Det er jo fine trær. Binder CO2 gjør de og….
  • Knut Hellandsjø (ornitolog og erfaren feltmann): Fascinerende!
  • Håkon Baust Hansen (ornitolog og veteran): Meget bra, Tor! Fint at man ikke kan laste lindetrærne for humledøden, men at det trolig er naturlig død (alderdom) og smarte kjøttmeiser som er årsaken til døde humler under lindetrær.
  • Trond Arne Pettersen (klassisk musikkanmelder): Kjempeinteressant lesning Tor, i morgenstunden for slike som meg som bare har hørt om fenomenet og undret litt urolig. Maurflittig studie levert i et blomstrende språk som holder på leseren. Merket meg spesielt …Tre-fire humler var i live og kravlet rundt på steinhellene, mens en veps kom seg på vingene og dro…. Denne vepsen burde vært intervjuet.
  • Geir Brede Hagerup: Interessant og viktig forskning!
  • Anund Helgesen: Veldig artig. Takk.
  • Monika Wancke (bildekunstner): Veldig intressant! Dette vil roe mange jeg kjenner. Dette må jeg dele!