I dette kurset har vi tatt utgangspunkt i de alvorlige fremtidsutsiktene som forespeiles i rapportene fra IPBES, det internasjonale panelet for artsmangfold og økosystemer. Der blir det slått fast at «business as usual» ikke vil fungere hvis vi vil stanse tapet av arter, bremse forringelsen av naturen og oppnå klima- og bærekraftmålene for 2030. Hvis vi fortsetter som før, vil vi i stedet drive den globale økonomien og klodens samfunn ut i meget stor risiko.
Samtidig har vi sett at norske myndigheter, som har vært pådrivere bak opprettelsen og arbeidet med IPBES, har utarbeidet en rekke lovbestemmelser, stortingsmeldinger, strategier og planer for å bedre den miserable måloppnåelsen. Disse omfattende intensjonene har endt opp som pålegg til fylker og kommuner om å ta utfordringene og ansvaret på alvor. Samtidig har myndighetene latt være å bevilge de nødvendige midlene til gjennomføring av arbeidet med naturmangfoldet. Kommunene er heller ikke administrativt eller faglig utrustet til å ta på seg oppgavene. Derfor ser vi også at svært få kommuner har kommet i gang med nødvendige arealplaner og kommunedelplaner for naturmangfold.
Kommunene sitter med nøkkelen til å få disse prosessene i tilstrekkelig bevegelse. Tenke globalt – handle lokalt, gjelder mer enn noen gang. Det hviler et stort ansvar på ordførere, kommunestyrer og administrasjon når det gjelder å sette i gang planprosesser og innrette budsjetter på en slik måte at matproduksjon og økologiske tjenester blir sikret også for fremtidige generasjoner. Kommunestyrevedtak må ha evigheten som tidshorisont. Lokalpolitikerne må tillate seg å være modige og tenke helt nytt.
