Vinteren 2013/14 tørket store deler av den urgamle kystlyngheia ut. Denne vinteren var den tørreste som noensinne var målt flere steder i Midt-Norge, og førte blant annet til flere dramatiske lyngbranner på Trøndelagskysten. Selv om lyngplantene nå har begynt å lage nye, grønne skudd langs kantene av lyngtuene, domineres utviklingen av flere dramatiske tendenser. For det første skjer den nye veksten svært langsomt, slik at en fullstendig fornyelse av lyngheia vil ta minst 5-6 år. For det andre rykker hurtigvoksende gress og urter inn i landskapet med rekordfart, slik at lynghei uten skjøtsel aldri vil bli den samme igjen. Observasjoner i Froan naturreservat på Frøya sist helg viser dessuten at konsekvensene for de kystlevende humlene allerede er meget betydelige, på grunn av manglende blomstring på røsslyng forrige høst. Akkurat slik vi forutså for et år siden.
Tekst og foto: Tor Bollingmo. Publisert 20. juli 2015.
Lyngen på Frøya er fremdeles helt grå
Alle som ferdes ute i øyene på Trøndelagskysten nå i juli, blir slått av den utrolige blomsterprakten. Ved bebyggelse, langs vegkantene og ute på holmer og skjær, bugner det i gult, hvitt, rødt og blått. De mest dominerende blomsterplantene er tiriltunge, balderbrå, stemor, kystbergknapp, bitterbergknapp, skogstorkenebb, jonsokblom, småengkall, fjørekoll, vendelrot og mange andre. Landskapet er en fryd for øyet og som naturfotograf finner man postkortmotiv samme hvor man snur seg. Og her burde det være mat nok både for humler og andre insekter. Men det er det ikke.
Klikk på bildet for stor utgave.
For de fleste av de viktigste humle- og bieartene på kysten er blomstringen hos røsslyng i august helt avgjørende for produksjonen av nye hunner og hanner. Gjennom første del av sommeren har humlene bygget opp sine samfunn av flittige arbeidere. Bare den siste, store innspurten gjenstår. Men fra siste del av juli har de fargerike teppene av blomsterplanter stort sett blomstret ned, og røsslyngen er den viktigste kilden til energi for yngelproduksjonen. Uten røsslyngblomster må humlene basere seg på gullris, noen sent blomstrende kløver- og erteplanter, og hageblomster. Jo lenger ut på kysten man kommer, desto færre nektarplanter er tilgjengelig for humlene på sensommeren. Uten røsslyng finner humlene lite mat i siste del av sesongen, og produksjonen av neste års dronninger kollapser.
Voldsom nedgang i antall dronninger
En taksering (systematisk opptellig) av humler på Valøya og Gjæsingen i Froan naturreservat, Frøya kommune den 28.-29. juni 2014, ga 44 dronninger av 4 arter. Hele 27 var kysthumle Bombus muscorum og 7 var kragejordhumle B. magnus. De øvrige var 8 uidentifiserte humler (i flukt), en kilejordhumle B. cryptarum og en åkerhumle B. pascuorum. Næringsplanter var hovedsakelig tiriltunge, noe rødkløver, vendelrot, grasløk, småengkall og fuglevikke.
En tilsvarende taksering den 11.-12. juli 2015 ga bare seks humler, alle kysthumler på tiriltunge. Dette er en nedgang på 86 prosent fra 2014 til 2015. Begge takseringene ble gjort i varmt vær med lite vind. Selv om tallene ikke er direkte sammenlignbare, fordi 2014 hadde en ekstremt varm forsommer og takseringene ikke er gjort på nøyaktig samme tidspunkt, gjenspeiler de et hovedinntrykk. Bestandene av humler er kraftig redusert. Dette er helt i tråd med den prognosen vi publiserte for et år siden, og lett å forklare med totalt fravær av blomstring på røsslyng sensommeren 2014. Manglende tilgang på nektar førte til svikt i produksjonen av nye dronninger.
Mange økologiske konsekvenser
Fenomenet rammer også birøktere langs kysten av hele Midt-Norge, som ikke har mulighet til å høste de mange tonn med lynghonning som de har lange tradisjoner for å gjøre. Fenomenet rammer i tillegg villbier og andre insekter både direkte og indirekte. Den indirekte effekten oppstår som resultat av økt konkurranse om den gjenværende næringen på andre nektarplanter som kløverarter og gullris. De økologiske konsekvensene for insektene av svikt i røsslyngblomstringen er noe vi helt mangler kunnskap om.
Hverken sau eller lyngbrenning
Vegetasjonen på de fuglerike øyene i Froan naturreservat er blitt betydelig høyere de siste årene, etter at sauebeitet har opphørt både på Gjæsingen og Sauøya. Dette saueholdet foregikk på gammelmåten, der sauene med jevne mellomrom ble flyttet fra den ene øya til den neste med båt (såkalt saulørje). Deler av lyngheia ble også jevnlig brent. Nå har gras og urtevegetasjon skutt i været, og treslag som rogn og furu har små ungplanter stående over alt. Noen av dem har vokst en meter på to år. I løpet av et par tiår vil vegetasjonen komme til å endre seg ganske betydelig. Dette får konsekvenser for fuglelivet som vi allerede aner begynnelsen på.
Kysten har vært et kulturlandskap
Froan er et viktig hekkeområde for arter som sildemåke, gråmåke, rødnebbterne og andre. Ytre Emåsvær vest av Gjæsingen har vært en siste skanse for nordlig sildemåke Larus fuscus fuscus, en underart som lenge har vært regnet som truet i Norge. Emåsværet hadde sauebeite til like etter tusenårsskiftet, slik at vegetasjonen ble holdt kort og gunstig for sildemåkene. Nå er graset høyt og frodig, og antall hekkende sildemåker er på rask retur. Mer vegetasjon vil utvilsomt være gunstig for noen arter og mindre gunstig for andre. Men det er et paradoks at nettopp verneområdene i Froan blir så sterkt påvirket av menneskelig fraflytting. Dette er et fenomen vi ser langs hele kysten. Det meste av det gamle kystlandskapet har vært et kulturlandskap som har formet både flora og fauna. Nå er dette i rask endring.
Kilder og lenker
Kystlyngheiene i Norge – kunnskapsstatus og beskrivelse av 23 referanseområder.
Naturtyper i klimatilpasningsarbeid.