Humlene, som er blant våre viktigste pollinatorer, er aktive fra mars-april til august-september. For å oppnå vellykket yngling trenger de et sammenhengende forløp av blomstring hos en lang rekke blomsterplanter gjennom hele sesongen. Slike planter vokser på forskjellige steder i landskapet. Humlene kan fly flere kilometer hver vei for å hente mat til sine larver. Derfor bør skjøtselsplaner siktes inn mot et landskap som både sikrer tilgang til næring gjennom hele sommeren og steder som har egnede yngleplasser.
Hvordan ser da det ideelle landskapet ut når målet er å ta vare på det nasjonale mangfoldet av ville pollinatorer og samtidig mest mulig av det øvrige arts- og naturmangfoldet?
Følgende elementer kan inngå i et slikt landskap. Prioritert rekkefølge vil variere fra det ene landskapet til det andre.
Rik tilgang på solvendte kanter og skråninger.
Tørre evt. sand- og kalkrike områder med vegetasjon som vokser langsomt.
Frodige åkerkanter, hekker og åkerholmer med flerårig vegetasjon.
Tilsådde og kultiverte åkerkanter (inkl. blomstereng) med årlig slått og pleie.
Flerårig, evt. moderat beitet mark, gjerne kupert terreng.
Slåttemark, setervoller og hyttetun med beite og slått.
Blottlagte flekker langs varme kanter med sandjord for gravende villbier.
Gammel og tildels råtnende skog (edelløvskog, furuskog, gammel granskog, gammel fjellbjørkeskog, gamle eiketrær og seljetrær etc.).
Kunstig anlagte lunner og stabler av råtnende tremateriale, også kalt råtelunner eller artsdepoter (både for insekter, sopp, moser og lav).
Næringsrike gårdsdammer omkranset av variert vegetasjon.
Våtmarker, sumper, myr og strandeng.
Vernede områder av flere typer.
Vegkanter, jernbaneskråninger, industrianlegg etc. med tilpasset skjøtsel, gjerne 2-4 år mellom hver rydding.
Annen skrotemark og områder med flerårige forekomster, spesielt av erteblomster, geitrams, korgplanter og skjermplanter.
Utvalgte habitater der det gjøres tiltak knyttet til prioriterte arter, forskningsprosjekter og målinger av insektmangfold.
Kunstig anlagte og skjøttede blomsterenger i tilrettelagte villahager, parkanlegg og plener.
For å finne ut hvordan «dine» arealer oppfyller kravene til «det ideelle landskapet», bør man ta i bruk både kart, lokalkunnskap og befaringer. Noen ganger kan dette legges opp som vandringer for ekstra interesserte borgere, evt. i samarbeid med naturfaglige foreninger. Det finnes utrolig mye kunnskap blant innbyggerne i et lokalsamfunn og det tar lang tid å kartlegge naturkvalitetene i en hel kommune. Men stadig flere oppdager mulighetene i såkalt «citizen science», innbyggerne som forskere, der kunnskapsrike borgere deltar i naturfaglig kartleggingsarbeid og formidling på frivillig basis.
