Hvorfor bruker vi så mye tid på prosessene siden FNs konferanse om miljø og utvikling i Rio i 1992, via rapportene fra IPBES og helt frem til det forestående møtet i Kunming? Hva har dette med humlene i den kommunale vegkanten å gjøre?
Jo, alle de målene og festtalene som følger av de omfattende konvensjonene og forventningsdokumentene, koker raskt ned til hva som konkret skjer «på bakkenivå». I Norge vil det i all hovedsak si det som skjer i kommunene. Det er politikerne og byråkratene i kommunene som sier ja eller nei til inngrep i naturen og som bestemmer hvordan artsmangfoldet skal behandles. Statsforvaltere, direktorater, storting og regjering representerer samfunnets kontroll- og styringsnivåer. Men det er i stadig sterkere grad delegert til kommunene å fatte de endelige beslutningene.
På den måten sitter ordførerne og kommunestyrenes representanter med ansvar av global rekkevidde når det gjelder overlevelsen av artsmangfoldet og bruken av den uerstattelige naturen vår. Spørsmålet blir da om kommunene er faglig, organisatorisk og økonomisk rustet til å bære dette ansvaret på en forsvarlig måte.
Det finnes vel knapt noe fagområde der målsettinger og fagre løfter er så omfattende over så lang tid som innen naturmangfold og artsmangfold. Det må i så fall kanskje være innen klima og eldreomsorg. Men der klimaarbeidet mottar milliarder til fantasifulle industrisatsinger og bygging av kompetanse, mottar arbeidet med artsmangfoldet knapt en eneste krone. Norge må være internasjonalt ledende innen fagre løfter når det gjelder naturmangfoldet, samtidig som ekstra penger til konkret arbeid på det lokale plan holdes nær null. Det er gåtefullt.