Vinterens blindpassasjerer

Hver vår og sommer får Humleskolen tilsendt bilder og spørsmål om små midd som sitter på humlene. Noen ganger lurer innsenderen på hva slags små «lyse klumper» dette er, og andre ganger er det bekymring rundt humlas ve og vel. Det er ikke så rart, for enkelte ganger kan humledronninger være så dekket av midd at det ser ytterst plagsomt ut. Da er det naturlig å spørre, er dette skadelig for humla? Er det noe vi kan gjøre for å hjelpe? Hvordan påvirker all midden humlepelsen? Selv om det ikke finnes sikre svar på alle disse spørsmålene, vet vi faktisk en hel del. Og en ting er sikkert. Dette er vinterens trofaste blindpassasjerer.

Tor Bollingmo (tekst). Publisert 11. januar 2016.

Bildet øverst: Arbeider av kilejordhumle Bombus cryptarum på hybridsmørbukk Hylotelephium spectabile x telephium, Gjæsingen, Frøya, Sør-Trøndelag 31. aug. 2014. Mellom for- og bakkroppen sitter minst et tyvetalls midd i et utviklingsstadium som kalles deutonymfer. Foto: Tor Bollingmo.

Antallet kan være enormt

Foto: Alf Jacob Nilsen.
Dronning av sørlapphumle Bombus lapponicus scandinavicus (se anmerkning nederst på siden) med midd som har vært med humla gjennom vinteren. I dette tilfelle har midden plassert seg i fordypningen mellom hodet og forkroppen. Fotografert på Dyranut, Hardangervidda, 27. juni 2015. Foto: Alf Jacob Nilsen.

Antall midd på humler kan variere mye. Det er ikke lett å si hvorfor de fleste dronninger er ganske fri for midd mens andre kan bære på enorme antall. Jeg har ved selvsyn konstatert humledronninger med godt over hundre midd sittende så tett at underlaget ikke har vært synlig.

På kontinentet er det målt fra moderate til svært høye antall av midd på dronninger. Stort sett finnes midd på 15-50 prosent av de vårflygende dronningene, mens en eller flere midd er funnet på opptil 57-100 prosent i England, avhengig av humleart.

Klikk på bildet for stor utgave.

Undersøkte fotomaterialet

For å finne ut mer om forholdene i Norge, brukte jeg deler av juleferien til en gjennomgang av de mange tusen humlebildene jeg har tatt gjennom årene. Gjennomgangen viste at midd på humler kan forekomme gjennom hele sesongen fra april til september, men at antall synlige midd er høyest hos vårflygende dronninger og unge dronninger om høsten. Midd forekommer også regelmessig på arbeidere gjennom hele sommeren, men bare i lavt antall på hvert eksemplar (fra en til noen få).

Midd på hanner er uvanlig. Men 3. og 4. september 2011 fotograferte jeg hanner både av kysthumle B. muscorum, åkerhumle B. pascuorum og kragejordhumle B. magnus med 2-4 midd hver, i røsslynghei på Gjæsingen, helt ytterst på kysten i Frøya kommune i Sør-Trøndelag. I disse områdene har jeg fotografert ganske mange dronninger med mye midd om våren, både lynghumle B. jonellus, kragejordhumle og kilejordhumle B. cryptarum. Det kan tyde på at området generelt er rikt på humlemidd.

Dronning av fjellhumle B. balteatus med midd klynget sammen på skutellen og nedover i avsnittet mellom for- og bakkroppen. Grønfjellet, Holtålen, Sør-Trøndelag 26. mai 2013. Foto: Dag O. Bollingmo.
Dronning av fjellhumle B. balteatus med midd klynget sammen på skutellen og nedover i avsnittet mellom for- og bakkroppen. Grønfjellet, Holtålen, Sør-Trøndelag 26. mai 2013. Foto: Dag O. Bollingmo.

Tilsvarende finnes det en god del bilder fra fjellet av humledronninger med midd. Alf Jacob Nilsens bilde av sørlapphumle fra Hardangervidda er typisk (bildet ovenfor). Dag O. Bollingmo tok et sjeldent bilde i Haltdalsfjellene 26. mai 2013, av en dronning av fjellhumle B. balteatus med masse midd . Det er vanskelig å beregne antallet nøyaktig fordi mange kan sitte nedover i avsnittet mellom for- og bakkroppen. Men denne humla hadde i størrelsesorden 40-50 midd som blindpassasjerer. Minst. Legg merke til at mange kan skimtes under basis av vingene, noe som antyder at antallet er mye høyere.

Hagehumla Bombus hortorum er den humlearten som blir sterkest infisert med midd, både på kontinentet, i England og her til lands. Midden bruker muligens storkronede blomster som revebjelle Digitalis til å hoppe over fra en humle til en neste. Foto: Tor Bollingmo.
Hagehumla Bombus hortorum er den humlearten som blir sterkest infisert med midd, både på kontinentet, i England og her til lands. Midden bruker muligens storkronede blomster som revebjelle Digitalis til å hoppe over fra en humle til en neste. Foto: Tor Bollingmo.

Mine egne bilder viser at midd oftest forekommer på jordhumlene (Bombus s.str.) og på hagehumle B. hortorum. Blant de 5-6 bildene av humler med absolutt høyest antall midd, er alle hagehumler. Dette kan ha sammenheng med at hagehumla våkner fra overvintringen noe senere enn andre humler, når været er varmere og antall humler er høyere. Midden kan kanskje dra fordel av at humlesesongen er godt i gang slik at det finnes flere valgmuligheter. Det høye antallet midd hos hagehumle kan også henge sammen med at den gjerne oppsøker store og trange blomsterkroner der midd trygt kan hoppe av, gjemme seg og vente på neste humle. Infeksjonsnivåene på 100 prosent i England ble også funnet på hagehumle. Men hva er det midden egentlig gjør på humlene?

Middens spesielle livssyklus

Inne i et humlebol er det et mylder av liv. Ikke bare av humlenes egne egg, larver og kokonger, men også av en mengde fluelarver av mange arter, snylteveps, biller og midd. De fleste av disse lever enten av avfall og ekskrementer fra humlene, av pollen, honning og humlelarver, eller snylter også på hverandre.

Minst 15 ulike slekter av midd er assosiert med humler. Noen av disse lever som parasitter inne i humlene, blant annet i luftveiene. Den midden som transporteres rundt i naturen som blindpassasjerer på humledronninger, tilhører oftest slekten Parasitellus. Den desidert vanligste arten er P. fucorum. Den lever av voks, pollen og mikroorganismer i strukturene nede i humlebolet. Nesten hele livssyklusen gjennomføres i humlebolet, unntatt ett av stadiene, som vi straks skal se. For å utvikles til seksuelt modne individer, trenger middhunnene god tilgang på nylig innsamlet pollen. Hannene er i større grad rovdyr og kan til og med opptre som kannibaler og ta egne middlarver og nymfer.

Innzooming på deutonymfene på fjellhumla, samme bilde som lenger oppe. Foto: Dag O. Bollingmo
Innzooming på deutonymfene på fjellhumla, samme bilde som lenger oppe. Foto: Dag O. Bollingmo

Middens livssyklus er svært spesiell og består av stadiene egg, larve, protonymfe, deutonymfe, tritonymfe og voksen midd. Nymfestadiene markeres ved skifte av den ytre huden. Når den primitive protonymfen skifter hud og blir til den noe mer avanserte deutonymfen, er middens kjønn ennå ikke avgjort. Voksne hanner kobler seg likevel til deutonymfen i parringspositur. Det gjelder å være tidlig ute, for konkurransen er hard. Men hvis også deutonymfen utvikles til en hann, slipper den voksne hannen parringsgrepet og finner seg en annen deutonymfe. Hvis den derimot blir til en hunn, vil befruktningen etter hvert skje og nymfen starter utviklingen av egg. På dette stadiet i utviklingen må nymfen dessuten begynne å  «tenke fremover». Den må finne seg et annet sted å bo, fordi humlereiret bare er ettårig. De ferdig utviklede eggene skal nemlig legges først neste år.

Men dermed trenger deutonymfen skikkelig og trygg transport. Den er alt for lite bevegelig til å legge avgårde ut i verden på egen hånd. Blant humlene i reiret kommer både den gamle dronningen, arbeiderne og hannene til å krepere innen høsten er omme. Nyklekte humledronninger er derfor eneste fornuftige transport ut. Reiseklare deutonymfer nærmest sloss om de beste plassene når en ung humledronning nærmer seg tiden for endelig avreise. Forsøk i laboratoriet har også vist at nymfene klart skiller mellom arbeidere, hanner og unge dronninger, med sterk preferanse for den siste gruppen.

Hagehumle med oversiden av forkroppen dekket av deutonymfer. Foto: Tor Bollingmo.
Hagehumle med oversiden av forkroppen dekket av deutonymfer.Dette individet bærer på i størrelsesorden 150 midd. Foto: Tor Bollingmo.

Det er uklart hvorfor noen dronninger er nærmest nedlesset av midd mens andre er mer eller mindre uten. Men det kan ha med tiden på sommeren og middsamfunnets utviklingstrinn å gjøre. Det er også usikkert om humla forsøker å kvitte seg med midden, men det ville trolig være en både krevende og nærmest umulig oppgave. Likevel er det typisk at middene sitter plassert på steder der humla har vanskelig for å komme til med de fleksible bena. Spesielt det midtre benparet brukes til rengjøring av pelsen. Det meste av midden sitter alltid plassert ved kløften mellom hodet og forkroppen, eller i området mellom forkroppen og bakkroppen der det er masse plass og varme. Forkroppen er den varmeste delen av humla, fordi vingemuskulaturen med sin effektive «forbrenningsmotor» sitter her.

Det er heller ikke utenkelig at humla faktisk kan ha visse fordeler av midden, fordi midden blant annet spiser pollenkorn, mikroorganismer og diverse avfall. Slik kan midd fungere på lignende måte som oksehakkere på afrikanske bøfler, i et gjensidig nytteforhold. For humla vil det være en stor fordel å holde pelsen ren og effektivt isolerende. Noen ganger er antall midd likevel så høyt at det utvilsomt er en belastning når den unge humledronningen skal fly eller samle pollen. Det kan også være en ulempe både under parringsflukten og når humla skal finne mat og reirplass den påfølgende våren.

Deutonymfen kan hoppe av humla under besøk på blomster. Da er formålet å bytte til en annen humledronning og dermed redusere den senere konkurransen om ressursene. Som nevnt kan store og romslige blomsterkroner som revebjelle Digitalis, springfrø Impatiens, leddved (inkl. kaprifol) Lonicera og hjelm Aconitum være spesielt godt egnet som skjulested. Nettopp slike planter som hagehumla foretrekker i tillegg til erteplanter Fabaceae. Men det er litt gåtefullt hvorfor jeg aldri har sett midd på lushatthumler B. consobrinus, som er spesielt knyttet til tyrihjelm A. lycoctonum septentrionale. Kanskje jeg bare bør se litt bedre etter? Eller kanskje det kan ha sammenheng med at avkok av tyrihjelm (lushatt) i sin tid ble brukt som middel mot lus og annet utøy?

En arbeider av ubestemt jordhumle samler pollen på lupin. Både dronninger og arbeidere blir sterkt tilgriset av pollen under slike besøk, spesielt i avsnittet mellom for- og bakkroppen. Foto: Tor Bollingmo.
En arbeider av ubestemt jordhumle samler pollen på lupin. Både dronninger og arbeidere blir sterkt tilgriset av pollen under slike besøk, spesielt i avsnittet mellom for- og bakkroppen. Foto: Tor Bollingmo.

Det er også litt pussig at det ikke er mer midd på jordhumler når de i stort antall oppsøker lupiner Lupinus. Slike humler er gjerne sterkt tilgriset av lupinens pollen, og burde være et godt tilbud for midd som både vil ha transport og mat. Men det er ikke sikkert tilgangen til mat er av særlig interesse for deutonymfene midt på sommeren.

Når humla plasserer seg for vinteren, for eksempel i et lite hulrom i bakken, i en husvegg eller under barken på et tre, sitter middens deutonymfer fortsatt trygt plassert på humla. Der blir de sittende til våren kommer og humla har funnet seg et sted å bo. Trygt inne i det nye humlereiret kan de endelig slippe taket og legge sine egne egg. Dermed er syklusen fullført, og de nyklekte middlarvene kan ta fatt på «renholdet» i det voksende humlesamfunnet.

Når virksomheten i humlebolet er på sitt høyeste midt på sommeren, myldrer det av ulike organismer under reiret. Alt fra bakterier og midd til fluelarver, møll og biller. Nærmest et eget lite økosystem. De tar seg av alt slags avfall som ekskrementer, voksrester, pollenrester, døde humlelarver og annet av næringsverdi. Svært få av disse leieboerne er skadelige for humlene, fordi de fungerer som effektivt renovasjonsvesen. Flere kjente og fargerike blomsterfluer har også sine larvestadier i humlebolet, blant annet humleblomsterflua Volucella bombylans. En rekke snylteveps og andre parasitter lever på sin side godt i dette mylderet av organismer.

Men når humlesamfunnet nærmer seg veis ende på sensommeren, bryter orgien virkelig løs. Når den gamle dronningen er død, unge dronninger og hanner har fløyet avgårde og arbeiderne ikke lenger er i stand til å stelle reiret, tar det bare noen få dager til alt spiselig er borte og det bare er tørre rester igjen av det en gang så yrende humlesamfunnet. Men rundt omkring langs skogkantene sitter det overvintrende dronninger, tungt lastet med blindpassasjerer  ….

Takk til

Takk til Alf Jacob Nilsen og Dag O. Bollingmo for velvillig utlån av bilder.

Litteratur og lenker

Anmerkning om lapphumler:  All nyere forskning, også arbeider rundt utskillelse av berghumle Bombus monticola som egen art, har bekreftet eksistensen av en mørk form av lapphumle Bombus lapponicus. Denne formen ble beskrevet i 1902 som Bombus lapponicus scandinavicus Friese og navnsettingen ble fulgt opp av Løken (1973). Betegnelsen scandinavicus på denne mørke formen har derfor prioritet og blir feilaktig brukt på monticola. Humleskolen har en konservativ tilnærming til endring av navn innen lapphumlekomplekset og avventer en kritisk analyse av alle de europesiske formene. Problematikken underarter og fargeformer hos humler er generelt meget interessant både i et økologisk og evolusjonsbiologisk perspektiv. Se forøvrig omtalen av lapphumler i Norges humler.

Fornuftige kommentarer og synspunkter på denne artikkelen kan gjengis her. Send en epost til tor.bollingmo(a)brains.no.

Epost fra Gry Støvind Hoell 12. januar 2016:

Hei!

En dronning eller arbeider av ukjent jordhumle, sterkt infisert av midd. Foto: Gry Håvind Hoell.
En dronning eller arbeider av ukjent jordhumle, muligens kilejordhumle, meget sterkt infisert av midd. Foto: Gry Støvind Hoell.

Jeg leste artikkelen din om midd på humler. Kom til å tenke på denne humlen jeg kom over på Syningen (nedlagt skytefelt) på Torpoåsen, Ål, i Hallingdal siste uka i august 2014. Det var første gang jeg så det. Må si at denne humla så ut til å være veldig svekket. Om det var på grunn av angrepet, eller om den ble angrepet fordi den var svekket er jo ikke godt å vite. Interessant å lese mer om det!
Med vennlig hilsen
Gry Støvind Hoell

Et annet bilde av den samme humla:

Den samme humla i nærbilde. Foto: Gry
Den samme humla i nærbilde. Foto: Gry Støvind Hoell.

Velkommen til Humleskolen