Seljeblomsten tilbyr humledronningene den første maten om våren. Her er en oppgave som gir kunnskap om seljeblomstens viktigste egenskaper. Oppgaven passer godt i tiden fra slutten av mars til midten av mai, alt etter hvor du bor i landet. Hvis du bor i Troms eller Finnmark, eller går turer i høyfjellet, kan du finne selje- og vierblomster helt frem til sankthans. Oppgaven egner seg også godt hvis du er naturfaglærer, naturveileder eller kursholder, og ønsker å illustrere noen enkle men viktige prinsipper i naturen.
Tor Bollingmo (tekst og fotos ©). Publisert første gang 01.05.2014.
Sist oppgradert 16.01.2020.
Dette trenger du
Tid: Alt fra en halvtime til flere timer, avhengig av hvor nøye du vil studere dette fenomenet og hvor langt du må dra. Med hensyn til årstid er studiet av seljeblomsten lettest fra rundt midten av april. Selja blomstrer senere desto høyere og lenger innover i landet man kommer. Vierblomster kan finnes i høyereliggende strøk til rundt månedsskiftet mai – juni, eller enda senere i høyfjellet og i nord. Selje, pil og vier tilhører den samme planteslekten, Salix.
Utstyr: Du trenger ei lupe eller et forstørrelsesglass og en liten men skarp kniv. I stedet for lupe kan du også benytte en kikkert. Hvis du snur en kikkert «feil vei», kan den enkelt brukes som lupe. Seljetrær og vierbusker i blomst kan være veldig gule og fine, så ta gjerne med et fotoapparat eller en mobil med fotomuligheter.
Ny litteratur: Våren 2019 har to av seniorene innen norsk botanikk, Reidar Elven og Eli Fremstad, kommet med et epokegjørende standardverk om Salix i Norge. Publikasjonen er utgitt av NTNU Vitenskapsmuseet og fåes ved henvendelse dit, se referanse nederst i denne artikkelen.
Grunnleggende om slekten Salix
Seljetrær og vierbusker er i meget nær slekt og tilhører samme plantefamilie, Salicidae. I tillegg til selje og vier inneholder denne familien også de mange artene av pil, musøre (som er en vier), osp og poppel. Men her skal vi bare konsentrere oss om selje og vier.
Planteforskerne har valgt noen litt bakvendte betegnelser, fordi en plantefamilie kan inneholde mange slekter. Hos oss mennesker er det jo omvendt, at slekta består av mange familier. Men plantefamilien Salicidae inneholder altså flere slekter og den vi skal studere heter Salix. Det er et navn du kommer til å huske, fordi biologene stort sett bruker betegnelsen Salix i stedet for selje eller vier. Du vil også legge merke til at vitenskapelige slekts- og artsnavn alltid skrives i kursiv.
Typisk for Salix, altså selje og vier, er at blomstene vokser ut før bladene. Seljeblomstene viser seg først som grå og lodne «kattlabber» allerede fra tidlig i mars, og i vårsola utover i april blomster de som gule «gåsunger». Kattlabber og gåsunger er blant våre kjæreste og sikreste vårtegn. Men de har en egenskap som faktisk er mye viktigere og som alt for få er klar over. Det er nemlig en sammenheng mellom tilgangen på Salix-blomster om våren og mengden av frukt og bær på høsten.
Forklaringen er at frukttrær, lyng og bærbusker pollineres av humler og bier. Og Salix-blomstene er den eneste næringskilden humler og bier har når de våkner om våren. Det verste en fruktdyrker kan gjøre er å hugge ned de store, gamle seljetrærne som står i nærheten av gården. Slike tabber er et tegn på manglende kunnskap om økologi. Seljetrær er nyttige for fruktdyrkerne i en omkrets av flere kilometer fra frukthagen! Uten Salix – ingen humler. Uten humler og bier – ingen frukt og bær. Så enkelt er det.
En liten ting til
Før du begir deg ut for å studere de nyttige Salix-blomstene, er det en ting til du bør vite som er veldig interessant. Salix-trær og -busker er nemlig særkjønnete. Det vil si at de enten er hanner eller hunner. De fleste av blomsterplantene våre er tokjønnete (samkjønnete). Samkjønnete blomster har et fruktemne med et såkalt arr øverst, som sitter midt i blomsten og utgjør den hunnlige delen. Støvbærerne som oftest omkranser fruktemnet og arret, utgjør den hannlige delen. Formen på arr og støvbærere varierer voldsomt de ulike planteslektene imellom. Mange blomster har flere fruktemner.
Hos Salix har hanntrærne og hannbuskene gule blomster (gåsunger) på grunn av de gule støvbærerne. Støvbærerne er oftest tynne stilker som ender i knapper av gult pollen (blomsterstøv). Pollen kan ha mange andre farger hos forskjellige plantearter. Når humler og bier samler pollen i klumper på bakleggene, kan vi ofte se av fargen på pollenet hvilken planteart de har besøkt. Enkelte ganger kan pollenklumpen ha to farger, noe som viser at insektet har skiftet planteart i løpet av arbeidsdagen.
Hunnene er mindre gule og går ofte i grønnlige eller grå farger. Noen hunnlige Salix-arter har røde arr, slik som den nordamerikanske vieren Salix hookeriana helt øverst på siden (fotografert i Ringve botaniske hage i Trondheim),
På tide å komme seg ut. Slik gjør du det.
Vi skal avsløre enda flere merkelige detaljer om Salix-blomsten, men nå er det på tide å komme seg ut. Hvis det fremdeles blomstrer seljetrær i nabolaget, er oppdraget enkelt. Da er det bare å ta seg frem til nærmeste blomstrende selje eller vierbusk. Hvis det er blitt sent på våren, må du opp i høyden for å finne Salix-blomster. Da kan du dra innover i nærmeste dalføre eller oppover i høyden. Hvis det er ekstra sent på våren, kan du prøve å finne blomstrende vier innover i fjellet. Da må du også være forberedt på å bli kjent med humlearter som alpehumle, fjellhumle, lapphumle og andre arter som er vanlige i høyden. Disse artene finner du mer om i boken Norges humler.
Sent på våren står blomstrende vier gjerne i bekkedaler, langs fjellvann og i nærheten av snøflekker der utviklingen er forsinket. Noen vierblomster, som den karakteristiske ullvieren Salix lanata, er utrolig vakre og fotogene der de stikker opp som store, gullgule gåsunger i lyngen. Disse blomstene har så lang og tett pels at pollenet knapt er synlig.
Men vi baserer oss på at du raskt finner en blomstrende selje, gjerne i nærheten av der du bor. Det er det enkleste. Vær klar over at botaniske hager ofte har samlinger av mange forskjellige Salix-arter, både norske og utenlandske. Hvis det står flere seljetrær eller vierbusker der du er, prøv å finne både hann- og hunntrær. Hannene er lettest å oppdage på grunn av de gule pollenknappene.
Blomstrer under ekstreme forhold
Plukk et par hannlige og eventuelt et par hunnlige Salix-blomster. Ikke brekk greina, men knip av blomsten der den er festet. Det er så mange blomster på en Salix-busk at det ikke gjør noe om vi tar noen til studier.
Nå sitter du plutselig med et av naturens store underverker mellom fingrene. For Salix-blomsten er virkelig et fantastisk fenomen. Det er her humler og bier overlever den første tiden etter at de har våknet om våren.
Forklaringen ligger i den detaljerte oppbyggingen av både hann- og hunnblomstene. Hann- og hunnblomstene hos Salix har selvsagt noen ulikheter, men også mange likheter. Det første vi legger merke til er at alle blomstene har pels tidlig på våren (kattlabber). Og det er virkelig pels. Akkurat som hos humlene har Salix-blomstene pels for å holde på varmen. Men pelsen hos Salix har en ekstra egenskap. En ekstrem tilpasning til det høye nord.
I tillegg til å hindre den kalde vinden i å nå helt inn til det innerste av blomsten, kan de lyse hårene også samle opp og forsterke solvarmen. Selv i delvis skyet vær blir ganske svak stråling fra sola samlet opp av de fine mikrofibrene i hårene, og solvarmen blir transportert innover i blomsten. Mens humlene produserer sin egen kroppsvarme og bruker pelsen til å skjerme for vinden (og til å samle pollen), samler Salix-pelsen solvarme utenfra for å stimulere veksten av blomstene og produksjonen av nektar.
Senere på våren bruker planten det grønne klorofyllet i bladene til å nyttegjøre seg solstrålene, og sette igang med fotosyntesen (du kan google på fotosyntese hvis du vil vite mer om naturens kanskje aller viktigste prosess). Men hos Salix utvikles altså blomstene før det har kommet blader med grønt klorofyll.
Temperaturen innerst i Salix-blomsten kan faktisk være mer enn 10 grader høyere enn i luften rundt blomsten (noen påstår opptil 20 grader varmere). På den måten klarer selje- og vierplantene å samle nok energi til å utvikle store mengder tidlige blomster, selv under helt ekstreme arktiske forhold med iskald luft og frost i bakken.
Disseksjon av vierblomst
Som oftest vokser hannlige og hunnlige Salix-eksemplarer i samme område, slik at du lett kan finne begge typer blomster. Men de hannlige trærne er lettere å oppdage på grunn av den gulere fargen. Hunnblomstene kan ha omtrent samme grønnfarge som bladene. Fremveksten av grønne blader starter forøvrig straks blomstringen har nådd toppen.
Nå når du har funnet et seljetre eller en vierbusk med blomster, og altså sitter der med naturens underverk i hendene, er tiden inne til å avsløre deres innerste hemmeligheter. Salix-blomster og humler har nemlig samarbeidet i mer enn 50 millioner år og utviklet egenskaper som er til gjensidig nytte. Uten humlenes hjelp får ikke seljetrærne og vierbuskene flyttet det hannlige pollenet over til de hunnlige arrene (NB: enkelte Salix-arter kan få sitt pollen spredt med vinden). Og uten Salix-blomstenes smarte innsamling av arktisk solvarme og produksjon av pollen og nektar, hadde humlene sultet ihjel.
Legg blomsten på et flatt underlag og bruk en skarp kniv. Dra kniven forsiktig utover blomsten slik at den deles i to. Etter et par – tre forsøk finner du ut hvordan det best kan gjøres. Nå kan du studere blomstens indre oppbygging ved hjelp av en lupe eller en kikkert. Du kan også gjøre denne studien etter at du har kommet hjem og har flere hjelpemidler til rådighet. Men biologer legger seg mistenkelig ofte ned på bakken i vårsola, for å gjøre slike undersøkelser og for å reflektere litt over tilværelsen.
Ut fra midten av blomsterstanden strekker det seg lange støvbærere som ender i gule pollenknapper. Støvbærerne sitter i tette knipper på 2 – 8 stk. og hvert knippe representerer egentlig en selvstendig blomst. Blomsterstandene på våre bilder har 3 støvbærere i hvert knippe. Pollenknappene er også delt i to tettsittende deler, noe som kan skimtes på bildet nedenfor. Rekken av mørke eller svarte flekker på indre halvdel av støvbæreren er rester av «skjell» som har dekket blomsterknoppen gjennom vinteren.
Helt nederst, ved grunnen av hvert enkelt knippe av støvbærere, sitter den viktige nektarkjertelen. Det er hit inn humlene må strekke tunga for å finne bittesmå dråper av nektar (tynn sukkerløsning) ved hjelp av den spesialiserte, børsteformede tungespissen. Både hann- og hunnblomstene har slike kjertler. Hunnblomstene produserer mer nektar enn hannene, fordi de slipper å bruke energi på å produsere pollen. Hver kjertel har form som en liten gulaktig eller grønn blære. Blærene er ganske lette å se hvis du har fått laget et brukbart snitt av blomsten. Hvis du ikke har noen kniv tilgjengelig, kan du ganske enkelt knipe av blomsten på midten og likevel få sett noen av nektarkjertlene.
Helt til slutt må du selvsagt få med deg lukt og smak. Lukt nøye på blomsten. Bit deretter av den ytterste delen av blomsten og smak på den. Hva tror du? Er det synet, lukten eller smaken som er viktigst for humla når den leter etter en dugandes Salix-blomst?
Du kan også prøve å «frisere vekk» støvbærere og arr uten å skade nektarkjertlene, eller bare nappe dem av. Da kan smaken av nektar kanskje bli tydeligere.
Både vått og tørt
Humler og bier finner både fast og flytende føde i Salix-blomstene. Ved å spise pollen får de i seg proteiner som både kan brukes til å styrke musklene og til å produsere egg. Med nektaren får de i seg karbohydrater (sukker) som brukes til å produsere kroppsvarme og energi til flygingen. Og det er alt de trenger. Senere på våren drikker de også nektar som omdannes til honning i humlemagen. Honningen gulpes opp i en vokskrukke som humledronningen bygger i reiret. Da har den et sukkerlager både til eget bruk i rugetiden og til mat for larvene. I perioder med kaldt vær kan humledronningen overleve lenge på honninglageret i vokskrukka. Voks til bygging av krukka skilles ut fra undersiden av bakkroppen.
Den første delen av våren lever humlene utelukkende på Salix. Men deretter blomstrer krokus, løvetann, nøkleblom, hvitveis og mange andre arter, og rundt midten av mai starter lyngblomstringen. Blåbæra er spesielt viktig for mange humlearter og humlene er tilsvarende viktige for pollineringen av blåbær. Uten humler – ingen blåbær. Det samme gjelder epler, pærer, plommer, kirsebær og bringebær.
Konklusjon
Eksemplet med Salix-blomster og humler illustrerer flere viktige prinsipper i naturen. Det første handler om utvikling av artenes egenskaper. Alle arter utvikler seg i forhold til sine omgivelser. Ved siden av tilgangen til næring og vann, betyr forholdet til andre arter og det andre kjønn mest i utviklingen av form, farger og atferd.
Veldig mange av de utrolige fargene og formene vi finner hos blomsterplanter i naturen, er tilpasninger til pollinerende insekter. Blomstene er plantenes «reklameplakater». Forfatteren liker å kalle blomsten for «plantens ansikt». – Kom hit og få en belønning, sier de. Jo nøyere vi studerer slike tilpasninger, desto mer presise finner vi at slike former, farger og dufter er. Det finnes titusenvis av eksempler på blomsterplanter som lever i et finstemt samliv med andre arter, enkelte ganger bare med én spesiell insektart. Det finnes rundt 300 000 arter av blomsterplanter i verden og de fleste må ha hjelp til pollineringen. Blomster og insekter er perfekt utformet i forhold til hverandre.
Blomsterplanter klarer seg ikke alene
Derfor er det heller ikke tilstrekkelig å plassere plantenes frø i frøbanker dypt inne i fjellet for å ta vare på artene i fremtiden, slik vi har gjort i den internasjonale frøbanken på Svalbard. Vi må også ta vare på leveområdene og de insektene som pollinerer blomstene. Hvis ikke vil plantene bokstavelig talt stå på bar bakke. Plantene er avhengige av å leve i velfungerende økosystemer, også i fremtiden.
Legg spesielt merke til at også blåbær og bringebær er avhengige av blomstringen hos Salix. Blåbær og bringebær (og andre arter med frukt og bær) blomstrer litt senere på våren. De er avhengige av at de første humlene allerede har funnet mat et annet sted. Frukttrær og bærbusker er altså avhengige av å vokse i et miljø der det allerede finnes et fungerende økosystem av andre arter, blant annet seljetrær og vierbusker.
Det første prinsippet er altså at arter påvirker hverandres utforming i detalj, gjennom evolusjonen. Det andre er at artene dermed blir avhengige av hverandre. Arter klarer seg ikke helt på egen hånd i naturen.
Hos dyr og fugler er det også vanlig at hanner og hunner påvirker hverandres form, lyd og farge, fordi det ene kjønnet bruker slike signaler til å velge seg en mest mulig livskraftig partner (seksuell seleksjon).
Alternativ til insektene
Når temperaturforholdene er så krevende som de kan være under arktiske forhold, må plantene noen ganger bruke alternative løsninger i formeringen. I tillegg til formering ved hjelp av blomster og spredning av frø, kan vierbusker også formere seg vegetativt. Det vil si at de sprer seg ved hjelp av skudd som spontant vokser ut fra morplanten. Det finnes mange plantearter som formerer seg vegetativt.
Vind spiller også en betydelig rolle i pollineringen av vierblomster. Noen Salix-arter er mer avhengige av vindpollinering enn andre. Insektenes rolle kan variere fra 30 til 80 prosent, med store forskjeller de ulike Salix-artene imellom. Vi mangler fremdeles mye kunnskap om den betydningen insektene spiller for pollinering av ulike plantearter i ulike miljøer. Men vi vet at humlene spiller en ekstra viktig rolle i nordlige og høyereliggende områder, der de har sin hovedutbredelse. Det finnes humler helt opp til nordspissen av Grønland og oppover i Himalaya, der sesongen er ekstremt kort både for insekter og planter.
Krysninger mellom vierarter er også vanlig. Kanskje skyldes det humler som flyr til feil vierart etter å ha drukket litt for mye nektar?
Noen lenker og kilder
Elven, R. & E. Fremstad 2018. Salix – vier, selje og pil i Norge. Gunneria 82 / 2019. 715 sider. NTNU Vitenskapsmuseet. Trondheim. http://www.ntnu.edu/museum/gunneria.