Flott bilde av gotlandicus

Åkerhumla regnes som vår aller vanligste humle. I Norden er arten åkerhumle Bombus pascuorum inndelt i fem underarter, hvis vi inkluderer Danmark. Den minst kjente og mest omdiskuterte av disse er Bombus pascuorum gotlandicus, som bare finnes på Gotland i Sverige. Det finnes få gode og illustrative fotografier av gotlandsåkerhumla, men Lars Løfaldli fikk inn et skikkelig blinkskudd da han besøkte Gotland  i høst. Bildet viser de viktigste særtrekkene ved denne spesielle åkerhumleformen.

Foto øverst: Gotlandsåkerhumle Bombus pascuorum gotlandicus, fotografert like sør for Visby, Gotland, Sverige, 4. sept. 2014. Foto: Lars Løfaldli.

Tekst: Tor Bollingmo.

I sin berømte avhandling om de nordiske humlene, skriver Astrid Løken (1973) at gotlandicus skilles fra de to andre vanlige underartene i det sørlige Norden på jevnt, sammenhengende oransjebrun pels, og at pelsen glir over i en mer grålig tone i undersiden. Pelsen hos gotlandsåkerhumla skal også være kortere, tettere og mindre rufsete enn hos de øvrige åkerhumlene i Norden.

På bildet som Lars Løfaldli tok, er den tette og jevne pelsen ganske påfallende, og fargen er friskere oransjebrun enn hos åkerhumler flest. Eksemplaret er en hann, noe som kan sees på de lange, tynne og buede antennene, og på den slanke bakleggen som mangler pollenkurv.

Svært lik nordåkerhumla

IMG_5106ed2
Åkerhumle hann med sterkt ensfarget oransjebrunt preg av nordåkerhumle smithianus, men også med en lys hårdusk på siden av første segment på bakkroppen, som henspeiler på søråkerhumle sparreanus. Trønderske åkerhumler kan noen ganger ha betydelig innslag av karakterer fra nordåkerhumle. Denne hannen ble fotografert i Aunegrenda, Haltdalen, Sør-Trøndelag den 12. sept. 2010 drøyt 700 m.o.h. Foto: Tor Bollingmo. Bildet finnes også i boka Norges humler.

Løken pekte også på den slående likheten mellom gotlandicus og nordåkerhumle B. p. smithianus, som også har jevnt rødbrun pels. De to formene er svært like, men har helt atskilte utbredelsesområder. Nordåkerhumla finnes i den nordsvenske fjellheimen og i Norge sørover til grensa mellom Nordland og Nord-Trøndelag. Trønderske åkerhumler kan ha tydelige trekk av smithianus, men er oftest klare søråkerhumler B. p. sparreanus, med lyse hårdusker på sidene av første bakkroppsledd (T1, se side 19 og 189 i Norges humler).

Klikk på bildet for større utgave.

Totalt har vi altså fem underarter av åkerhumle i Norden, inkludert Danmark. Ved siden av gotlandsåkerhumle gotlandicus og nordåkerhumle smithianus, har vi søråkerhumle sparreanus som er den vanligste humla over hele Sør-Norge, og øståkerhumle pallidofacies som er utbredt fra Østfold og nedover i det sørligste Sverige. De østlige åkerhumlene har betydelige innslag av gråhvite til gulhvite hår på sidene av forkroppen, på fremre del av bakkroppen og i undersiden. Mellomformer mellom pallidofacies og sparreanus forekommer fra Østfold og langs kysten av Sørlandet til Jæren. Kun de lyseste eksemplarene i Akershus og Østfold bør klassifiseres som rene pallidofacies (Bollingmo 2012).

mniorum i Danmark

I tillegg finnes en femte underart i Danmark og nedover på Kontinentet. Den kalles mniorum og har et betydelig innslag av helt svarte hår der pelsen hos åkerhumler ellers skal være brun. Noen tolker dette som melanisme (et unormalt sterkt innslag av svarte hår), men mniorum er en ganske regulær og fargestabil form.

Åkerhumla er omtalt og avbildet også andre steder på Humleskolen, blant annet her i Oppgave 4, Blåbærtur om våren.

 Litteratur

Løken, A. 1973. Studies on Scandinavian Bumble Bees (Hymenoptera, Apidae). Norw. J. Ent. 20 (1).

Bollingmo, T. 2012. Norges humler med Humleskolen. BRAINS Media, Trondheim.

Fornuftige kommentarer og innlegg kan gjengis her. Send ditt bidrag til tor.bollingmo(krøllalfa)brains.no

Velkommen til Humleskolen