En grundig humletaksering ved Hydros aluminiumsfabrikk på Sunndalsøra den 12. juli 2014, ga et overraskende resultat. Området hadde store partier av friskt blomstrende rødkløver. Det myldret av humler. Arbeidere av lys jordhumle Bombus lucorum dominerte sterkt. Hele 245 av 261 takserte humler var jordhumler. Det måtte være mange tusen av dem langs hele området. Men mellom alle «lavlandshumlene» dukket det plutselig opp flere arter som hører hjemme i fjellet. Både lapphumler B. lapponicus, fjellhumler B. balteatus og til og med en kandidat til polarhumle B. polaris. Forklaringen må være at Sunndalsøra ligger mellom høge fjell.

Bildet øverst:

En nyklekt dronning av sørlapphumle Bombus lapponicus scandinavicus på rødkløver, Sunndalsøra 12. juli 2014.  Foto: Tor Bollingmo. ©

Sunndalsøra er elva Drivas deltaområde, og stort sett helt ødelagt av nokså planløse utfyllinger og næringsbygg. Det anlegget som utnytter arealene mest effektivt er faktisk Hydros digre aluminiumsfabrikk. Praktisk talt ingen opprinnelig strandeng finnes i området lenger.

Enorme mengder rødkløver

Både på de store grusflatene mellom de spredte næringsbyggene og langs vegkantene har det etablert seg bestander av typiske pionérplanter som tiriltunge, lintorskemunn, hvitkløver, geitrams, reinfann, ulike skjermplanter og korgplanter, og ikke minst rødkløver. Det var enorme mengder rødkløver i området. Det liker humlene.

Jeg bestemte meg for å gjennomføre en mest mulig detaljert taksering av humlene i rødkløverenga. Med et voldsomt tordenvær truende oppe i dalen fikk jeg 40 minutters intensivt arbeid med utfylling av humletabellen i notisboka. Resultatet ble slik:

• Jordhumler, mest lys jordhumle: 239 arbeidere.
• Lys jordhumle: seks hanner.
• Lapphumle: to nyklekte dronninger og tre hanner.
• Lundhumle B. soroeensis: to arbeidere og to hanner.
• Mørk jordhumle B. terrestris: en nyklekt dronning.
• Markhumle B. pratorum: tre arbeidere og en hann.
• Hagehumle B. hortorum: en ganske slitt og bleket dronning.
• Fjellhumle B. balteatus: en arbeider og en hann.

Ikke bare lys jordhumle

Det er ingen tvil om at flere arbeidere av mørk jordhumle og lundhumle skjulte seg i mengden av «jordhumler», men forekomsten var sterkt dominert av storvokste lucorum-arbeidere som skilte seg ut ved blekgult, noen ganger nesten hvitaktig bånd over fremre halvdel av bakkroppen (nærmere bestemt på T2, se side 19 i Norges humler).

245 av humlene befant seg på rødkløver, men det ble også gjort observasjoner på reinfann, lintorskemunn, hvitkløver, geitrams, ubest. svineblom, tiriltunge og storklokke.

Men det mest overraskende var altså de mer alpine artene med tre hanner av lapphumle på reinfann og to arbeidere på rødkløver. Dessuten de to fjellhumlene balteatus på rødkløver. Til overmål ble det fanget inn en stor og blek humle som foreløpig er kandidat til polarhumle Bombus polaris, men som trenger en runde under mikroskopet før den er sikker. En polaris i dette området må eventuelt være et eksemplar som har «ramlet ned» fra høgfjellet.

Fjellhumla balteatus kan forøvrig forekomme i en mørk (melanistisk) form. Slike humler er meget vanlige blant annet på Hjerkinn og Dovrefjell. Allerede dagen etter ble det fotografert et slikt melanistisk eksemplar ved Gjevilvatnet på Oppdal (bildet).

Trollhumla på TV

Sunndalsøra er omgitt av høge fjell på begge sider, og ikke hvilke som helst fjell heller. Like oppe i nordøst ligger Trollheimen med sine kvasse topper, og i sørøst ligger Dovrefjell nasjonalpark. Dette er områder med «full fjellfauna». I et dokumentarprogram fra Trollheimen på NRK1 forleden, dukket det plutselig opp et stikkbilde av ei flott trollhumledronning Bombus hyperboreus. Dette er det nordvestligste funnet i Sør-Norge. Hvor ellers i landet skulle det finnes trollhumler om ikke nettopp i Trollheimen? Programskaperne i NRK visste neppe hva de hadde filmet, for humla ble ikke nevnt med et ord.

Forklaringen på forekomsten av fjellhumler i fjæra på Sunndalsøra ligger utvilsomt i de høge og bratte fjellene på begge sider. Når næringsforholdene i tillegg er så gode, med store mengder kløver, vil det være lett for «nedfalls-humler» å etablere seg på disse flatene. Nyklekte dronninger og hanner av lapphumle viser at etableringen i dette tilfellet har vært vellykket.

Ikke mulig å skille ut berghumle

I denne artikkelen er det ikke gjort forsøk på å skille ut formen monticola (berghumle), som mange regner som en separat art i forhold til lapphumle. Det er ikke mulig å skille de to formene på farger eller valg av oppholdssted i Sør-Norge. De fleste lar seg heller ikke skille sikkert i mikroskop. Lapphumla er en fleksibel og variabel art som forekommer i en gul form lengst i nord (lapponicus) og en svart-rød form i sør (scandinavicus). I sør finnes i tillegg en nært beslektet form (monticola) som har omdiskutert status. En pågående og omfattende engelsk analyse av genetikken hos humler vil forhåpentligvis gi et endelig svar på systematikken i det omfattende europeiske komplekset av lapphumleformer.

Klikk på bildet for en større versjon.

Begge de fotograferte eksemplarene av lapphumle (dronningen øverst og hannen like ovenfor) ble innsamlet som vitenskapelig referanse, i tillegg til det potensielle eksemplaret av polarhumle.

Siste: Det var en polarhumle!

Etter preparering og nøye studier av eksemplaret, er det bekreftet at det virkelig dreier seg om en polaris dronning. Dette er første funn av arten i lavlandet i Sør-Norge noensinne. Eksemplaret er ubetydelig mindre enn en gjennomsnitts alpehumle alpinus dronning, har blekt oransje pels på bakkroppen og en betydelig mengde svarte hår i sentral fremkant av T2. Både dette og flere andre karakterer støtter polarhumle, som regnes som verdens nordligste humleart. Den finnes helt opp til nordspissen av Grønland. Og helt ned i fjæra på Sunndalsøra.