Prosjektet «Reetablering av kløverhumle Bombus distinguendus i Trondheim kommune», til daglig bare omtalt som Kløverhumleprosjektet, kartla sommeren 2018 tilstanden i områder der kløverhumla ble påvist på 1980- og 1990-tallet. Denne kartleggingen gikk blant annet ut på å finne rester av gamle forekomster av planten storengkall Rhinanthus angustifolius ssp. grandiflorus. Kløverhumla ble ofte funnet i vegetasjon der det vokste storengkall, et forhold som i seg selv er interessant. Men det som til slutt ble funnet, slo bokstavelig talt ned som en botanisk bombe. Og det til overmål på militær grunn!

Av Tor Bollingmo. Publisert 24.01.2019. Sist oppdatert 01.02.2019.

En merkelig assosiasjon

Kløverhumleprosjektet er grundig beskrevet i en annen nylig publisert artikkel her på Humleskolen, Trondheim vil ha tilbake kløverhumla. I artikkelen presenteres for første gang en fullstendig oversikt over funn av kløverhumle i Trøndelag fra 1984 og frem til i dag. Før årtusenskiftet så kløverhumla ut til å være en forholdsvis vanlig art både i Trondheim og flere andre steder i Trøndelag. Men i dag er arten praktisk talt forsvunnet fra Trøndelag og må dessuten regnes som en av Norges sterkest truede dyrearter.

Den lokaliteten som hadde desidert flest registreringer av kløverhumler, var et avgrenset område langs Hørløcks veg på Charlottenlund i det østlige Trondheim. Dette var i realiteten ei skrotemarkseng, blant annet med solide vårbestander av blomstrende selje Salix caprea og ugrasløvetann Taraxacum seksj. ruderalia, og tette sommerbestander blant annet av rødkløver Trifolium pratense, gulflatbelg Lathyrus pratensis, gjerdevikke Vicia sepium, tiriltunge Lotus corniculatus, hvitkløver Trifolium repens og åkertistel Cirsium arvense, alle viktige næringsplanter for humler. Men de aller fleste kløverhumlene ble registrert på fuglevikke Vicia cracca som vokste på partier der det også var gode bestander av storengkall.

Dette kan i utgangspunktet virke som en noe underlig sammenheng med en potensielt krevende forklaring. Men uten noen nærmere kunnskap om denne sammenhengen antok vi at assosiasjonen mellom fuglevikke og storengkall var viktig. For å lykkes med reetablering av kløverhumla antok vi at blomstereng med gode bestander av storengkall også måtte gjenopprettes.

Bondens venn

Både storengkall og småengkall Rhinanthus minor er kjent som viktige i forbindelse med slåttemarker og pollinatorvennlige blomsterenger. Begge er ettårige planter med en halvparasittisk livsførsel. Dette går ut på at engkallplantenes røtter knytter seg til røttene hos andre planter, spesielt gressarter. På den måten utnytter og snylter de på gressartenes opptak av næring og begrenser deres vekst. Dette kan i sin tur gi bedre lys- og vekstforhold både for engkallene selv og for andre arter som vokser i umiddelbar nærhet. Eng med småengkall er kjent for å ha både kortere og mer næringsrik beitevegetasjon. Storengkallen lever på samme måte, men ble i tillegg brukt som et viktig varsel for bonden i gamle dager. Når storengkallen blomstret, skulle bonden sette i gang med slåttonna!

Befaring med uventet resultat

Kløverhumleprosjektet gjennomførte en rekke besøk ved lokaliteten i Hørløcks veg gjennom sommeren 2018, for å undersøke både insekt- og plantelivet. Men ingen storengkall var å finne. Det var ikke så mye annet å se heller, fordi den gamle enga forlengst er lagt om til plen som klippes jevnt og trutt gjennom hele sommeren. Og det som ikke er blitt til plen er dekket av kunstgress, grus og gummigranulat og brukes som fotballbane for Charlottenlund skole som ligger like ved. Restbestander av kløver, fuglevikke, gulflatbelg og tistler finnes nå kun langs de smale utkantene av området.

Tett opp til den gamle enga ligger et avsperret område som eies av Forsvarsbygg. Området er kun et par mål stort, men skjuler en gammel betongbunker med rundt 700 m2 hemmelige rom under bakken. Denne bunkeren er berømt for sin rolle under Den andre verdenskrig, men området er sørgelig forfalt og gjengrodd av busker og trær.

Som et ledd i undersøkelsen av det gamle «hovedsetet» for kløverhumle i Trondheim, ble det kalt sammen til en befaring av området den 15. august 2018. De som deltok var Evelyne Gildemyn og Tijana Gajic fra Miljøseksjonen i Trondheim kommune og Tor Bollingmo som er prosjektets fagkonsulent. I tillegg fikk vi med oss krigshistoriker Knut Sivertsen fra Justismuseet i Trondheim, som er ekspert på det som skjedde i Trondheim under krigen. Sammen med journalistene Karl H. Brox og Hermann Hansen har Sivertsen skrevet boka «Bunkeren», som både omhandler Trondheim under krigen og den spesielle rollen som nettopp denne bunkeren hadde. Dette var nemlig en topphemmelig værvarslingsstasjon for de tyske ubåtene! Meldinger herfra gikk ut ved hjelp av såkalte Enigma-maskiner og skulle vise seg å redde Trondheim by fra den totale utslettelse.

Med god kjennskap til det inngjerdete området var det Sivertsen som foreslo at vi skulle ta oss inn gjennom et hull i gjerdet. Representantene for kommunen var innledningsvis litt skeptiske til å ta seg inn på Forsvarsbyggs eiendom uten tillatelse, men siden hullet i gjerdet forlengst var såpass stort at vi unngikk å bedrive herværk, gikk vi inn. Sivertsen først.

Innenfor gjerdet er området helt gjengrodd av busker og høye trær, slik at selve bunkersområdet ikke er synlig. Men feltet lenger inne er mer åpent, med bedre tilgang til sollys for engplanter. Det var Evelyne som oppdaget plantene først.  – Se der!

Langs stien som omkranser selve bunkeren sto det plutselig en tett og fin bestand av storengkall. Og jubelen lot ikke vente på seg. Med de gamle engkallene på plass var plutselig en viktig brikke i kløverhumleprosjektet falt på plass. Engkallartene er dessuten en av flere artsgrupper som Tijana har fattet interesse for i flere år, og hun tok en rekke bilder for å dokumentere funnet.

Samme kveld ble disse bildene lagt ut på Facebook på en side for diskusjoner om villblomster. En av de flittige deltakerne på denne siden er Jan Wesenberg, redaktør i Norsk Botanisk Forenings tidsskrift Blyttia. Tijana hadde også tidligere sendt bilder av trønderske engkaller til Wesenberg fordi hun mente de så litt merkelige ut, uten å få svar. Men på Facebook går det kjappere unna og Wesenberg kommenterte allerede samme kveld:  – Disse plantene er slett ikke storengkall Rhinanthus angustifolius ssp. grandiflorus slik vi hele tiden har trodd, men den ytterst sjeldne arten lodneengkall R. alectorolophus!

I Norden er denne planten kun kjent fra ett (tidligere to) voksested i Finland og ett i Norge, – Trondeneshalvøya ved Harstad. Lodneengkall regnes videre som såkalt polemochor, det vil si en art som er innkommet til regionen i krigstid. Både forekomsten i Harstad og plantene i Hørløcks veg i Trondheim vokser på militære områder som har vært i omfattende bruk av tyske styrker under krigen.

Vinterfór for tyskernes hester

Forekomsten i Harstad er detaljert beskrevet av Alm & Normann (2015), som konkluderer med at lodneengkallen høyst sannsynlig er innkommet med vinterfór til tyskernes hester. Ifølge Knut Sivertsen er det en alminnelig oppfatning at transport under andre verdenskrig i første rekke skjedde mekanisk, med ulike typer kjøretøyer. Men dette er helt feil. Tyskernes viktigste fremkomstmiddel under forflytninger på land var hest. I tillegg til egne medbrakte hester ble store mengder norske hester beslaglagt både på landet og i byene. Bøndene fikk låne dem tilbake under våronn og innhøsting fordi også tyskerne hadde bruk for fór og andre landbruksprodukter. Med slike mengder hester (i størrelsesorden 200 000 på landsbasis) var behovet for vinterfór enormt, og mye av dette ble fraktet opp fra Europa, blant annet fra Alpene der lodneengkall er en vanlig art. Noe av dette plantematerialet havnet helt oppe i Øst-Finnmark, der det finnes et høyt antall polemochore plantearter.

En stor forekomst

Her hadde altså forekomsten av lodneengkall overlevd i all hemmelighet inne på militært område ved bunkeren i Hørløcks veg. Et par dager senere ble funnet ytterligere dokumentert ved fotografering og opptelling av planter. Engkallen vokste på begge sider av stien rundt bunkeren over en lengde på 75-80 meter og i en bredde på 2-5 m. Antall eksemplarer ble beregnet til ca. 900, noe som representerer en betydelig forekomst. Men plantene er vanskelige å telle nøyaktig fordi stilken er forgrenet med mange blomster på hver plante. 

Engkallene på Ringve og i Grønlia

Storengkall har vært kjent også fra flere andre lokaliteter nær Trondheim sentrum. NTNU Vitenskapsmuseets botaniske hage på Ringve har i mange år hatt ei stor og flott eng med viltvoksende og pollinatorvennlige planter, som rødkløver, alsikekløver Trifolium hybridum, tiriltunge, fuglevikke, engknoppurt Centaurea jacea, rødknapp Knautia arvensis, reinfann Tanacetum vulgare –  og storengkall. Frømaterialet til denne enga ble i sin tid hentet fra Grønlia ved Lade skole omlag to kilometer lenger vest. Grønlia består blant annet av ei slåttemarkseng som blir skjøttet av Trondheim kommune.

Nå ble både Ringve og Grønlia umiddelbart undersøkt, og det viste seg at begge lokalitetene kun hadde lodneengkall. Både Grønlia (like ved et stort bunkersanlegg på utsiktspunktet Ladehammeren) og Ringve gård på Ladehalvøyas høyeste punkt, ble brukt av tyskerne under hele krigen.

I ettertid er det klarlagt at også forekomster av engkall ved Estenstaddammen, Voll gård på Moholt og Leangen stasjon i Trondheim, er lodneengkall (Tijana Gajic og Einar Værnes pers. medd.).

Et gryende samarbeid om humler og krigshistorie

Bunkeren ved kløverhumlas potensielle leveområde oppe i Hørløcks veg eies av Forsvarsbygg, som de senere årene har gjort en formidabel innsats for å kartlegge biologisk mangfold på sine eiendommer rundt omkring i landet. Ifølge Knut Sivertsen er det et stort behov for å restaurere den gamle bunkeren, som spilte en meget viktig og interessant rolle under krigen. Rommene under bakken har vært brukt av Forsvaret som sambandsanlegg helt frem til etter årtusenskiftet. Det er meget sannsynlig at den Enigma-krypterte ubåt værmeldingstjenesten som ble utført fra bunkeren, hindret en total teppebombing og utslettelse av Trondheim by, slik England hadde en detaljert plan om.

«Et nytt og større angrep var planlagt i november 1944. Da kom 171 tunge bombefly mot byen, men på grunn av det lave skydekket og røyklegging fra tyskernes side, snudde bombeflyene.  – Det skjedde rundt 20 minutter før de nådde fram. Det berget byen. Kart over bombemålene viser at det ikke ville vært mye igjen av trehusbyen Trondheim, sier Sivertsen» (NRK 13.12.2015).

Trondheim kommune ved Miljøseksjonen har nå tatt et initiativ overfor Forsvarsbygg for å se på muligheten for et samarbeid om restaurering av området, slik at det både kan benyttes som museum, friareal og leveområde for kløverhumler og andre pollinerende insekter. Det er også naturlig å invitere Charlottenlund skole, det lokale historielaget, Fylkeskommunen i Trøndelag og Miljødirektoratet inn i et slikt spennende prosjekt.

Men ett vesentlig spørsmål gjenstår å besvare. Hvilken betydning har den gjenoppdagete forekomsten av engkall for reetableringen av kløverhumle på de tidligere funnstedene i Trondheim?

Kan være viktigere enn vi forstår i dag

Kløverhumleprosjektet har dokumentert at den tetteste bestanden av kløverhumle i Trondheim på 1980- og 1990-tallet forekom langs Hørløcks veg, i en blomstereng der lodneengkall (tidl. kalt storengkall) dominerte. På denne lokaliteten ble kløverhumla funnet desidert oftest (12 funn av i alt 52 eksemplarer). Selv om kløverhumlene i første rekke besøkte blomster på fuglevikke og rødkløver, skjedde dette alltid tett ved blomstrende eksemplarer av lodneengkall. Hva kan sammenhengen være?

Vi har tidligere nevnt engkallartenes halvparasittiske levemåte, der de knytter sine røtter til andre planter og snylter blant annet på gressarters opptak av næring og begrenser deres vekst. Sekundært gir dette bedre lys- og vekstforhold både for engkallplanten selv og naboplanter. Erteplanter som fuglevikke og rødkløver derimot, lever i symbiose med nitrogenfikserende rotbakterier (rhizobia). Disse opptar nitrogen direkte fra atmosfæren. Nitrogenet omdannes via ammonium til aminosyrer (byggestener i proteiner, DNA, ATP m.m.). Det fikserte nitrogenet fungerer dermed som gjødsling og hjelper kløverplantene både til å vokse og konkurrere med andre planter. Spørsmålet er om nærhet til engkall kan gi kløverplantene ytterligere fordeler?

Organismer som er virksomme under bakkenivå kan influere på en rekke egenskaper ved blomsterplanter, blant annet forhold som er viktige for pollinerende insekter, som antall og størrelse på blomster og produksjonen av nektar og pollen (Barber & Soper Gorden 2015). Det finnes få studier eller målinger av det direkte forholdet mellom «belowground interactions» og pollinatorers respons på blomster. Men de få studiene som finnes har vist at både symbiotisk sopp (mycorrhizal fungi) og organismer som beiter på røtter, har endret pollinatorers besøksmønster i plantenes blomster. Antall insektbesøk og pollineringens kvalitet viser seg å øke med mengden tilgjengelig nektar, sukkerinnhold og forekomsten av aminosyrer.

Det er derfor ikke utenkelig at forekomsten av lodneengkall på lokaliteten i Hørløcks veg har påvirket de lokale plantene av fuglevikke og rødkløver på en slik måte, at det har gitt høyere nektarproduksjon og gunstigere næringsforhold for en kresen art som kløverhumla. Fuglevikke og rødkløver er vanlige blomsterplanter over hele Trøndelag og skulle slik sett kunne støtte bestander av kløverhumle også andre steder. Men nettopp assosiasjonen til lodneengkall kan tenkes å ha gitt spesielle næringsforhold for humlene på Charlottenlund. Dette er spennende problemstillinger som åpner muligheter for fremtidige vitenskapelige studier.

Kløverhumleprosjektet vil bli videreført i 2019 blant annet med restaurering og skjøtsel av de arealene der lodneengkallene fra krigens dager vokser. Det blir veldig spennende å se utviklingen videre fremover.

Takk til

Prosjektet «Reetablering av kløverhumle i Trondheim kommune» ledes av Miljøenheten, avd. landbruk og naturforvaltning ved rådgiverne Evelyne Gildemyn og Tijana Gajic. Miljøenhetens leder er Marianne Langedal. Takk til alle for et godt samarbeid i 2018. Arbeidet finansieres av Trondheim kommune sammen med midler fra Miljødirektoratet gjennom Fylkesmannen i Trøndelag. Uten denne støtten hadde ikke arbeidet vært mulig.

En spesiell takk til rådgiver Knut Sivertsen ved Justismuseet, både for utlån av bilder, hjelp med det krigshistoriske og deltakelse i den historiske befaringen da «storengkallen» ble gjenoppdaget.

Litteratur og lenker

• Alm, T. & Ø. Normann 2016. En ny engkall for Norge: lodneengkall Rhinanthus alectorolophus i Harstad, Troms. Blyttia 74: 12-18.
• Barber, N.A. & N.L. Soper Gorden 2015. How do belowground organisms influence plant–pollinator interactions? Journal of Plant Ecology, Vol. 8 (1) 1 Feb. 2015, pp 1–11.
• Bollingmo, T. 2018. Plan for reetablering av kløverhumle Bombus distinguendus i Trondheim kommune. Rapport til Trondheim kommune (pdf) 50 sider.
• Brox, K.H., H. Hansen & K. Sivertsen 2015. Bunkeren. Trondheim under hakekorset. Communicatio forlag.
• Om boken «Bunkeren» i NRK: https://www.nrk.no/trondelag/take-reddet-trondheim-fra-katastrofen-1.12699774
• Om nitrogenfikserende rotknoller hos erteplanter (Wikipedia).  https://en.wikipedia.org/wiki/Root_nodule

Vettuge kommentarer og innspill til denne artikkelen kan bli gjengitt her. Send henvendelsen til tor.bollingmo (krøllalfa) brains.no. Vi skriver (krøllalfa) i stedet for @ for å redusere mengden automatisk spam i vår postboks.

Kommentar fra Tom Roger Østerås (1. feb. 2019)

Leste nettopp om lodneengkallen dere fant i Trondheim. Sommeren 2017 var Tore Reinsborg og jeg på Rinnleiret, Verdal, og søkte etter kløverhumle. Vi fant ingen den dagen, men inne på Rinnan militærleir fant vi en plante vi ikke dro kjensel på. Det var flere samlinger av rosa, små blomsterplanter. Bilder ble tatt og sendt til noen med mer botanisk innsikt enn oss selv. Svaret kom kjapt. Det var dverggylden Centaurium pulchellum (søterotfamilien) vi hadde funnet. Ifølge Artskart er dette det eneste funnet nord for Oslo. Håkon Hollien ved Nord Universitet fikk samlet inn et eksemplar som nå finnes i samlingene på NTNU Vitenskapsmuseet. Dette funnet ble også gjort på militært område, slik som dine engkaller. Hvordan de er kommet hit kan man jo undres over.

Hilsen Tom Roger Østerås, Stjørdal.