«Tenke globalt – handle lokalt» er blitt litt av en klisjé i arbeid som har med vern og forvaltning av naturen å gjøre. Likevel er det der vi er, av den enkle grunn at det nettopp er lokalt vi som offentige enheter, grunneiere eller enkeltpersoner kan få gjort noe konkret. Alt annet forblir planverk og gode hensikter. Men hvis vi skal få gjort noe fornuftig, hvor skal vi begynne? Noe forenklet kan en god rekkefølge være slik:
Innhente et nødvendig minimum av kunnskap og inspirasjon (f.eks. delta på en kursdag og lese den tilhørende kursboka).
Utføre den første planleggingen på egne arealer.
Starte først med det som monner mest.
Være bevisst på at tiltakene vil måtte gå over flere år og medføre prøving, feiling og læring. Utfordringene utendørs blir ofte annerledes enn vi tror innendørs.
Kompleksiteten i et «levende land» vil kanskje komme overraskende på noen, fordi de fleste er blitt vant til kun å tenke blomstereng. I tillegg blir oppgaven vanskeligere enn mange kanskje trodde på forhånd, fordi det foretrukne landskapet er så variert. Men poenget er at biologisk mangfoldige landskap bør være så varierte som overhode mulig. Ett bestemt aspekt vil dessuten følge oss hele vegen fra planlegging til gjennomføring, og det er dette:
Ethvert areal og enhver del av landskapet har sitt eget særpreg, bokstavelig talt sin egen «personlighet» og må derfor vurderes og behandles individuelt. Alle som driver med gårdsdrift eller parkanlegg vet hvordan de ulike delene av terrenget egner seg til ulike typer dyrking eller vekst, og hvordan jordsmonn og plantevekst varierer med fuktighet, mineraler, historikk, værforhold osv. Bonden må ha best mulig kunnskap om variasjonene på sitt eget åkerland for å få mest mulig ut av jorda.
