Aichi-målene om biologisk mangfold i 2010 var et vendepunkt i medlemslandenes tenkning rundt verdier i naturen. De skulle på alle måter bli prøvestener med hensyn til nasjonenes evne og vilje til å gjøre noe konkret.
I Norge ble en handlingsplan om naturmangfold (stortingsmeldingen «Natur for livet») presentert av Regjeringen i 2015 . Den identifiserte hvor det var størst behov for innsats og skulle være et politisk verktøy for Norges oppfølging av konvensjonen om biologisk mangfold og Aichi-målene. Handlingsplanen slår fast at det må tas tak i de underliggende årsakene til tapet av biologisk mangfold gjennom å integrere hensynet til artsmangfold både i offentlig styre og samfunnet forøvrig.
Men sluttkapittelet om økonomi dro hele utredningen kjapt tilbake til hverdagens partipolitiske realiteter:
«Regjeringen har som utgangspunkt at naturmangfoldpolitikken skal videreutvikles og styrkes innenfor de til enhver tid gjeldende budsjettrammer. Politikken foreslås i all hovedsak gjennomført ved effektiv bruk av etablerte virkemidler. Gjennom konsekvensvurderingene av den konkrete bruken av virkemidler, som vern, utvalgte naturtyper, prioriterte arter eller sektorvirkemidler, vil regjeringen påse at næringslivet, husholdningene og andre aktører ikke får urimelige byrder».
Arbeidet med vern av livsgrunnlaget måtte altså ikke påføre oss urimelige byrder.
