Kystlyngheia på Trøndelagskysten er iferd med å bli ødelagt. Bare rundt 10 – 15 prosent av røsslyngen i Froan naturreservat står i blomst etter den ekstreme tørken sist vinter. Over store deler av det såkalte Fast-Frøya er lyngheiene fremdeles helt grå, og gjenveksten er svak. Humler og andre insekter ute i øyene overlever i stor grad på forskjellige hageblomster som feriefolk og fastboende har plantet rundt hus, hytter og landsteder. På øya Gjæsingen i Froan er det spesielt den hardføre oktoberberg-knappen som bidrar med nektar til humlene ved havet, på tampen av sesongen.
Tor Bollingmo (tekst og foto).
Bildet øverst: Hann nordlig kysthumle Bombus muscorum liepetterseni på oktoberbergknapp Hylotelephium spectabile x telephium, også kalt hybridsmørbukk, Gjæsingen, Frøya, Sør-Trøndelag 31. august 2014. Foto: Tor Bollingmo.
Røsslyngen forsvinner
Et sammenfall av flere viktige faktorer gjør at den urgamle kystlyngheia nå synger på siste verset. Samtidig som både røsslyng, einer, furu og gran ble utsatt for sterk tørke sist vinter, har den rekordvarme sommeren gitt god vekst av gras og urter i de samme områdene. På Gjæsingen i Froan landskapsvernområde opphørte sauebeitet for 10-15 år siden, slik at urtevegetasjonen nå kan vokse fritt. Spirende småbusker av rogn dukker stadig opp på nye voksesteder. Det foregår ingen skjøtsel av lyngheia lenger. Dette betyr at vegetasjonen kommer til å endre fullstendig karakter bare i løpet av noen få tiår.
Værhardt landskap
Røsslyngen kommer likevel til å overleve på de mest eksponerte områdene. Froan er blant de mest værharde landskapene i landet, slik at urter og trær må nøye seg med å okkupere noe mer skjermede felter og senkninger i terrenget. Selv hardbarkede furutrær blir blåst i filler når orkanene herjer her ute. Under orkanen «Ivar» sist vinter blåste også det gamle, store sjømerket Slottet på Gjæsingen ned.
Konsekvenser for humlene
Konsekvensene for humler og andre insekter ute i øyene vil ikke vise seg for alvor før neste år. Det skyldes at antall unge dronninger på forsommeren i år var et resultat av næringstilgangen under lyngblomstringen i fjor. Og den var god. Men med den dårlige lyngblomstringen i år må det forventes nedgang i humlebestandene allerede til neste år.
Humlefaunaen ytterst på Trøndelagskysten er meget spesiell og ytterst interessant. Den domineres av seks viktige arter, anført av den vakre kysthumla Bombus muscorum (bildet øverst på siden). Underarten liepetterseni er endemisk for norskekysten fra Hordaland til Lofoten. Det vil si at den bare finnes her, langs de ytterste øyene. Sist helg ble et høyt antall hanner og en god del små arbeidere observert, men jokeren ligger i hvor mange nye dronninger som er blitt produsert. Det finnes ingen sikker kunnskap om hvor viktig røsslyngen er for kysthumla, eller i hvilken grad den kan kompensere ved å utnytte andre plantearter. Men det er kjent at den blant annet utnytter gullris Solidago virgaurea, som blomstrer i samme tidsrom som røsslyngen.
En annen særegenhet for de ytre øyene i Trøndelag er mangelen på forekomst av lys jordhumle B. lucorum, samtidig som både kilejordhumle B. cryptarum og kragejordhumle B. magnus er meget vanlige. Disse tre artene er i utgangspunktet så like, at det har ført til stor forvirring om artsbestemmelsen hos jordhumler gjennom alle år. Froan er på mange måter et område der brikkene faller på plass når det gjelder artsbestemming av jordhumler. Heller ikke lundhumle B. soroeensis finnes her ute. Lundhumla har samme farge som jordhumlene.
Klikk på bildet for å se stor utgave.
Lynghumla manglet
Selv om vi nærmer oss tampen av sesongen, ble det også observert en del eksemplarer av kilejordhumle (både hanner og arbeidere), noen få åkerhumler B. pascuorum, og en liten samling hagehumler B. hortorum som overlevde på blomstrende kaprifol (en ikke nærmere bestemt hagevariant). Men lynghumla B. jonellus, en av de aller vanligste humleartene ute i kystlyngheia, manglet helt. Dette er oppsiktsvekkende og kanskje et resultat av den sviktende lyngblomstringen. Normalt er lynghumla den mest tallrike humlearten på blomstrende røsslyng.
Oktoberbergknapp
Det ble observert humler både på sveve Hieracium, åkerdylle Sonchus arvensis, reinfann Tanacetum vulgare og gullris, men desidert høyest antall var det på oktoberbergknapp (se også bildet øverst på siden), Dette er en meget hardfør, sukkulent plante som blomstrer helt mot slutten av sesongen, og som er plantet og spredt i flere av de små hageflekkene rundt omkring på Gjæsingen. Landskapet består i stor grad av berg og grasganger, og hageflekkene anlegges gjerne i fordypninger langs bergkanter der det finnes le mot vinden. Planten produserer åpenbart store mengder nektar for insektene. I tillegg til humler ble det også observert admiral Vanessa atalanta og flere ildgullvinger Lycaena phlaeas.
Ildgullvingen flyr over det meste av landet fra mai til september, men har to generasjoner slik at det er andre generasjon som flyr nå. Eksemplarene på Gjæsingen brukte mye tid på å sitte i ro på berget eller på en blomst i sola, for å samle solvarme. Det er ganske marginalt for en varmekjær sommerfugl å overleve ute i disse karrige områdene.
Uvanlig melanisme
I løpet av takseringen av humler på Gjæsingen i helga, ble det også gjort et par mer uvanlige observasjoner. Blant annet ble det fotografert et mørkt (melanistisk) eksemplar av kilejordhumle eller kragejordhumle, en arbeider som søkte næring på oktoberbergknapp. Melanisme hos disse artene er ikke kjent fra Norge tidligere. Mest sannsynlig var det en kilejordhumle.
Nyere studier viser forøvrig at kilejordhumle på verdensbasis er den mest utbredte av jordhumlene (Bombus s.str.). Denne arten var oversett av humleekspertene inntil for få år siden.
Mye midd på arbeiderne
Mange av arbeiderne av kragejordhumle og kilejordhumle på Gjæsingen bar rundt på store mengder midd. For å klare seg gjennom vinteren er slike midd trolig avhengig av å finne seg en ung dronning å overvintre på. De siste arbeiderne vil jo krepere i løpet av bare noen få uker. Kanskje er det svært mye midd i humlereirene etter den intenst varme sommeren, eller kanskje er det for få dronninger å velge blant for de mange middene.
Meget få dronninger
I løpet av de to dagene på Gjæsingen ble det bare observert et par dronninger av kysthumle. Ingen av andre arter. Men det er heller ikke vanlig at unge dronninger eksponerer seg i særlig grad på høsten. De finner seg et skjulested straks de har parret seg. For de unge dronningene gjelder det ganske enkelt å overleve til neste vår.
Relevante og interessante kommentarer til denne artikkelen kan bli gjengitt her. Send til tor.bollingmo(krøllalfa)brains.no.